En gang for lenge siden ga frøken meg i hjemmelekse å tegne Den hellige ånd. Jeg husker ikke lenger hvordan jeg løste oppgaven, eller om jeg i det hele tatt gjøv løs på den, men sannsynligvis gjorde jeg det, for den gang var jeg en meget lydig elev. Dette barndomsminnet kommer tilbake mens jeg leser den franske filosofen og forfatteren Pascal Bruckners nitti sider lange, velskrevne, innsiktsfulle essay med den litt sosionomske tittelen «Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?» Én ting har nemlig den omtalte ånden og kjærligheten felles: Deres varmeste apologeter snakker om dem som om de var gitte, klart definerte fenomener, men er ikke problemet her nettopp at de mangler definisjoner alle kan dele? Selv er jeg tilbøyelig til å bestemme kjærligheten som noe à la «det jeg ikke kan være for meg selv, men trenger en annen for å være», uten at det nødvendigvis gjør hustruer og samboere noe klokere eller lykkeligere. De har jo sitt å bale med. Jeg skulle gjerne sett at Bruckner, som i motsetning til meg er filosof, hadde gått nærmere inn på denne grunnlagsproblematikken, men det gjør han ikke. Han tar for gitt at den kjærligheten han med innsikt og engasjement skriver om, er kjent og kjær for alle, eller om man vil: at alle søker den samme kjærligheten. Men gjør vi det?