Hva skulle byens unge piker gjort uten vindusruter, spurte Dag Solstad i en av sine petiter i avisa Tiden, seinere samlet i«Sleng på byen»(1983). «De er helt avhengige av dem der de tripper av gårde», skriver han: «For hver vindusrute de passerer, smiler de fornøyd til sitt eget speilbilde.» Den siste tida, når jeg har passert vindusrutene, har jeg ikke smilt fornøyd.