Når Ragnar Skre understreker verdien av å forstå alle aktørers tenkning, inkludert Russlands, må han også evne å skille denne forståelsen fra aggressorens virkelighetsbeskrivelse som analytisk premiss. Ved å redusere dialekthistorien til en «frykt for separatisme», tildekker han hvordan Russland gjennom flere tiår har utnyttet lokale språklige og kulturelle særtrekk som et kynisk geopolitisk virkemiddel. At konfliktene kan ha hatt etniske røtter, fritar ikke Russland for ansvaret for å ha gjort dem til redskaper i sin hybridkrig. Når historien får et ansikt, kollapser Skres resonnement. Derfor mener han at min henvisning til Kirile Ninidzes henrettelse «ikke hører hjemme i en offentlig debatt». Men en slik motvekt må han forvente når han forsøker å redusere Georgias statsdannelse til et produkt av intern sjåvinisme, og den bolsjevikiske anneksjonen til en uunngåelig sosiologisk nødvendighet.