Espen ­Stueland

Villkjøttet

Forlaget Oktober 2026, 417 sider

Den leprabefengte hånden som pryder omslaget til Espen Stuelands nye bok, «Villkjøttet», er så spektakulært frastøtende at den kunne vært brukt i en kampanje mot håndhilsning under pandemien for noen få år siden. «Villkjøttet» formidler den dramatiske historien om lepra i Norge på 1800-tallet, på vers. Stueland kaller det selv for «sakpoesi», en form han har dyrket også i utgivelsene «Eilert Sundt-tilstanden» (2019) og «Gaffadiktene» (2023). Det er en hybrid litterær form hvor faglig og historisk materiale omskapes til poesi. Et forelegg har «Villkjøttet» i Lukrets (cirka 95–55 f.Kr.), som i verseform formidlet epikureisk filosofi i «De rerum natura – Om tingenes natur». «Villkjøttet» har for sin del syv deler og 37 kapitler, uten fotnoter, men med en rik bibliografi og referanseliste. Det er som om boken med sitt uortodokse grep vil gi stemme til noe eller noen som ikke har kommet til orde i den norske fortellingen om lepra, eller spedalskhet som det tidligere het.