Samtidspoesien er et beist det både er vanskelig å beskrive og få has på. En skulle kanskje tro at samtidspoesi, i likhet med samtidslitteratur, er en nokså nøytral betegnelse som viser til den poesien som er utgitt de siste 20 eller 30 årene. Blant poeter og kritikere finnes også et inntrykk av at samtidspoesien tillater alt, derfor er den uangripelig. Begge deler er imidlertid feiltagelser. Samtidspoesien er en estetikk som følger visse dogmer. For et bredere publikum er «samtidspoesi» en like markert betegnelse som «samtidsmusikk» eller «samtidsdans». Det er kunst som henvender seg til folk som er spesielt opptatt av denne typen kunst. Samtidspoesien gjør mange ting: den bekjenner, den tenker, den presser språkets grenser, den brøler, forteller og hvisker ting om verden – men den synger ikke. Den fester seg ikke i folks minne. Norsk samtidspoesi tillater seg ikke å være lyrisk eller fengende. Det er synd, for det er en unødvendig selvbegrensning.