Poetisk praksis

Atle Håland

Gresset tåler å bli tråkket på. Du

pekte ut urter: Hjortetrøst, harem-

at, hundekjeks, hønsegress. Hul

gil i lommen din. Stien over jordet

et arr av vekster, plantet av sko.

Du la deg til rette

tente lighteren.

Tankene sank ned i jorden.

Jeg plukket groblad og la de over deg.

Tenk at bakterier spiste de syke cellene dine.

Du ville ledd av det. En hund kaster opp gress

gresset blir til jord, av jord gror gress, sa du

som ei regle og ga meg noe.

Undergrunn er svevende steiner i et mørke fylt av mold.

Røttene fikk tak om deg. Gresset vokser fra deg.

Roman

Mor dør

Døden blir for banal i Jens M. Johanssons nye roman.

Daniel Willumstad Gunstveit

Livets smerte: Edvard Munchs «Blødende mann og solsikke», malt i 1903. Foto: Wikimedia Commons

Jens M. Johansson

Bare la dem komme

Cappelen Damm 2026, 205 sider

I en forfatters spiskammers finnes en rekke råvarer: En vanskelig barndom, overgrep, fødsler, skilsmisser, forelskelser, sykdom og død. Kort sagt: Alt livet har å by på kan bli til godt romanstoff. Selv om de litterære ingrediensene er vesentlige, er det hvordan de settes sammen og foredles som skaper stor skrivekunst – eller ikke. I Jens M. Johanssons roman «Bare la dem komme» er det forholdet mellom Tom og hans syke mor som puttes i gryta, krydret med en rekke forutsigbare grep og bilder som gjerne tas i bruk når man skildrer foreldres sykdom og død (og nå skal vi la denne kjøkkenmetaforen ligge).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Roman

Kunstner i krig

I «Radikal» insisterer hovedpersonen på å få installert oppvaskmaskin i hotellsuiten sin.

Kåre Bulie

Kunstner: Vibeke Tandberg fotografert i 2021, foran sine egne bilder. Foto: Siv Dolmen

Vibeke Tandberg

Radikal

Forlaget Oktober 2026, 206 sider

Å skulle oppsummere handlingen i «Radikal» er en utfordring: På den ene siden skjer det minimalt i Vibeke Tandbergs nye roman; på den andre er det lille som foregår, heller uklart: En kvinnelig kunstner har etter å ha holdt et foredrag der fortsatt å bo i en hotellsuite og få neglene sine behandlet et sted i Midtøsten som ligner våre dagers Israel. Hun er herjet av tankekjør og kjent for å male hender (fristende å lese som et pek til Vebjørn Sands berømte påstand om kolleger som ikke kan male den slags). Kunstneren omgås foruten sin badeglade medgjest frau Rindfleisch den såkalte ambassadrisen. Diplomaten har både sympati og sex med de lokale som delvis kalles frigjøringsbevegelse, delvis terrorister.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Jens M. ­Johansson

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Jens M. Johansson