Det første jeg husker om forurensningen på nordkysten, er ikke statistikken, men lukten – en blanding av salt, råtten tang og syntetiske stoffer som gjæret i sola. Det var en sånn lukt som fester seg i porene inne i neseborene dine, et minne av det slaget som ikke lar seg viske bort. Noen ganger tenker jeg også på teksturen – hvordan den den feite oljen skinner i regnbuens farger i fjærepyttene, forførerisk vakkert, som et blåmerke. Hvordan den svarte tjæren setter seg fast på skosålene dine og du tar den med deg hjem uten å ville det, setter spor etter deg på rene gulv.