I helgen hadde vi vårreingjøring i kollektivet, og etter et par timer trengte vi – i alle fall jeg – litt oppmuntring for å holde det gående. Roomien min, som nettopp har skaffet oss både cd-spiller og cd-samling, erklærte noe i retning av «dette er tidenes album!». Så satte hun på Madonnas «Confessions on a Dance Floor» (2005). På samme vis som jeg kunne høre Abba-sampelet allerede før åpningslåten «Hung Up» var i gang, så jeg for meg albumcoveret: Madonna i sjokkrosa body og sjokkrosa stiletter, i melodramatisk positur på gulvet, hoftene opp, armen ut. O-en i «Madonna» var blitt en discokule.