Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Essay

Synleg skjult

Colette ville truleg klart seg godt i den digitale samtidskulturen.

Kokett Colette: Colette fotografert ein gong på 1910-talet. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS

Dei få gongane eg har lese Colette, har eg hatt inntrykk av å bli sleppt ned midt i ei forteljing, at alle romanane hennar eigentleg er utdrag frå ei historie som heile tida er i gang. Colette skriv livet – i bearbeidd utgåve, med visse utvalde tema, biletrikt språk. Det er ingen grunn til å tru at personen Sidonie-Gabrielle Colette tenkte og handla på den måten hovudpersonane i romanane hennar gjer. Men det er likevel den same karakteren, ofte kalla Colette, som dukkar opp igjen i bok etter bok. Slik er det også i «Demringen» (1928), som i år er gitt ut i norsk omsetjing på det nye forlaget Akantus Press. Romanen går føre seg over nokre veker langs kysten i Provençe, der Colette har sommarhus og sommarvennar, der ho badar, steller hagen og forsøker å ikkje vere det eine punktet i eit trekantdrama.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen