Hvordan ville vi ha vært uten litteraturen? Løgnaktige og samtidig lurt, i en verden der språket bare hadde en instrumentell funksjon, og ikke også var en portal inn til, ja, til hva? Til drømmene, fantasien, følelsen, det åndelige, det vi ikke vet hva er, men kan finne gjennom kunsten. Litteratur kan, bare i kraft av å finnes, gi håp om at strukturene som ivaretar skal holde, at vi ikke står ansikt til ansikt med slutten, nå, allerede – er vi kommet til verdens ende, de siste kriger? Eller er nettopp denne type undergangstanker med på å skape krise og kaos? For i hvilken retning går blikket når vi åpner øynene om morgenen og tar inn verden på en eller annen kanal, hva beveger hjertet, er det raseri, avmektighet, indignasjon, misunnelse, eller interesse, glede, forventning? Det er kanskje både frekt og uvitenskapelig av meg, men jeg tar som premiss at mennesket har en tilbøyelighet i retning det som ikke er, det som er ikke-bra. Jeg tenker at tilbøyeligheten er psykologisk: Dersom man møter opp hver dag med glede og brennende kjærlighet og fryd, er det lettere å bli skuffet. Dette har også politiske implikasjoner: Når vi resignerer, blir vi mindre handlekraftige. Og føler vi oss avmektige, kan vi komme til å slå blindt rundt oss i frykt og raseri – og som vi vet og ser hver dag, noen slår åpenbart mynt på det.
