I Torgeir E. Sæveraas’ voldsomme oppgjør med norsk litteratur om krigen stiller bedrevitersk harme eventuelle innsikter i skyggen.
Kåre Bulie
Torgeir E. Sæveraas
Om krigen – og litteraturen
Dreyers Forlag 2026, 252 sider
Under lesingen av etterskriftet i Torgeir E. Sæveraas’ nye bok sperrer jeg for alvor øynene opp. Etter å ha sitert fra regjeringens ferske totalberedskapsmelding, blant annet om desinformasjon, skriver han: «Hva har det i et slikt perspektiv å si at enkelte norske forfattere i sin omgang med krigen og okkupasjonstiden forvandler litteraturen til et samfunnsundergravende instrument som til dels eksplisitt utfordrer nettopp de samfunnsfunksjonene som er nødvendige for å møte krise og krig på en god og hensiktsmessig måte?» Han fortsetter på illlevarslende vis: «Kan vi gjøre noe med det? Og burde vi egentlig gjøre noe med det?»
Forsker Unni Eikeseth spør om vitenskapsfolk har et særlig ansvar for verdensfreden.
Henrik Keyser Pedersen
Andre takter: Eikeseth ser kritisk på vitenskapelige grunnlaget for høyteknologisk militærindustri. Foto: Filip Andrejevic/Unsplash
Unni Eikeseth
Krigens laboratorium
Skald forlag 2026, 176 sider
På det ideologiske dopmarkedet er preparatet Opprustning for tiden det mest populære rusmiddelet. Støttet av tilsynelatende uangripelige forsvarsanalyser og USAs ghosting av Europa synes vårt kontinent å være på vei inn i en spiral av svindyr og avhengighetsskapende militær oppgradering. I slike tider, preget av angstdrevet konsensus, kan et pasifistisk budskap i bokform – som Unni Eikeseths «Krigens laboratorium» – nesten oppleves som et lite bombenedslag. Men velkommen skal det være! Vi trenger motstemmer mer enn noen gang.