Idet jeg skriver dette, er det blitt vår. Jeg ønsker leserne lyse dager. / Oslo, april 2016 / Henning Hagerup». Det er i essaysamlingen «Metafysisk skrapjern» disse ordene oppsøker oss. «For min egen del samler jeg blant annet på vårnettene», skriver Henning også, i essayet ‘Elvelangs’ (trykket i Klassekampen 30. mai 2015). Det er et stort tap at Henning Hagerup ikke skal samle flere vårnetter og sette navnet sitt under flere nye essay, at Klassekampens lesere ikke skal få slike herlige tekster seilende, som den om å nyte våren, om å gå langs Akerselva og tenke på for lengst henfarne, vakre vårnetter. Som essayist og gjendikter var Henning blant de fremste i landet. Han hadde en makeløs evne til å formulere noe vesentlig, noe som var verdt å ta med seg, noe som løfter og tilfører stoffet verdifulle tanker, uansett hva han skrev om. Henning kunne få leseren til å kjenne en særegen stolthet over at vi var så heldige å ha en så kunnskapsrik og kunnskapstørst forfatter blant oss. Nå er han borte. Det kjennes usigelig trist og meningsløst.