Hadde det ikke vært for Samuel Beckett-referansen, ville han hørtes ut som en forelsket tenåring mer enn som den meritterte litteraturkritikeren han er: «Et ansikt som monument», skrev Volker Weidermann etter å ha sammenlignet Karl Ove Knausgård med den irske legenden («furene, røyken, øynene») og fortsatte med å slå fast hvordan nordmannen skred gjennom fotostudioet i London «som en stor konge med hvitt hår». Tyskeren hadde for lengst poengtert virkningen Knausgårds utseende hadde på ham: «Og han ser utrolig godt ut.»