Fire dikt fra «Trøst»
Å gå i gang med trøsten
e å tro på delt stillhet, på kalkulert avstand.
No som utgangspunktet e gitt
tyngde og Dymphna påkalt.
Gjenstår bare å spar på kreftan, å vær nennsom
med lyset – lirk te tvilen så den ikke
står i veien for sorgen.
Sist æ så dæ va ikke ensom
tungt nok te å forklar aldern
du utstråla, ka som venta og kordan
vi andre aldri villa bli det samme igjen.
Livet e fullt av død
likevel lære æ aldri
å lev med at sorgen e en sirkel
uten kardinalretninga
en blankt avgrensa flate
vi ikke får manøvrer alein.
I eit anna liv, e bereevna
langt høyar
det som innåndes har en
lavar temperatur,
rosebuskan e gitt
te vinterblomstring
og alle har det på tunga
heile tida den her umake
samanstillinga av medfølelse
og det som betyr nokka for en sjøl
Huske du den drømmen
eller va det et minne av å leit
etter kontaktlinsa i snøen?
Du som fremdeles så, visst ikke
hva du så etter. Uansett va du for liten
te å forstå oppholdet på andre premissa
enn egne drifta. Å ønsk å nå frem
og no vær hindra, eller utsatt.
Du har alltid vært tålmodig.
Det har tjent dæ, men aldri hatt
nånn tydelig opprinnelse utover frykta
for å vær i veien. Å vent e ikke det samme
som å aksepter. Det ile alltid en stille blå flamme
under huden. En gnist som knittre i fingertuppan.