Å gå i gang med trøsten

e å tro på delt stillhet, på kalkulert avstand.

No som utgangspunktet e gitt

tyngde og Dymphna påkalt.

Gjenstår bare å spar på kreftan, å vær nennsom

med lyset – lirk te tvilen så den ikke

står i veien for sorgen.

Sist æ så dæ va ikke ensom

tungt nok te å forklar aldern

du utstråla, ka som venta og kordan

vi andre aldri villa bli det samme igjen.

Livet e fullt av død

likevel lære æ aldri

å lev med at sorgen e en sirkel

uten kardinalretninga

en blankt avgrensa flate

vi ikke får manøvrer alein.

I eit anna liv, e bereevna

langt høyar

det som innåndes har en

lavar temperatur,

rosebuskan e gitt

te vinterblomstring

og alle har det på tunga

heile tida den her umake

samanstillinga av medfølelse

og det som betyr nokka for en sjøl

Huske du den drømmen

eller va det et minne av å leit

etter kontaktlinsa i snøen?

Du som fremdeles så, visst ikke

hva du så etter. Uansett va du for liten

te å forstå oppholdet på andre premissa

enn egne drifta. Å ønsk å nå frem

og no vær hindra, eller utsatt.

Du har alltid vært tålmodig.

Det har tjent dæ, men aldri hatt

nånn tydelig opprinnelse utover frykta

for å vær i veien. Å vent e ikke det samme

som å aksepter. Det ile alltid en stille blå flamme

under huden. En gnist som knittre i fingertuppan.