Det tok meg lang tid å forstå at jeg elsker å bade. Nøyaktig hvorfor aner jeg ikke, men jeg mistenker at det har å gjøre med selvbevissthet og imagebygging: Jo lenger inn i tenårene jeg vokste, desto mer besatt ble jeg av musikk og litteratur, etter hvert også filosofi, og det er ganske enkelt vanskelig å forene lengselen etter å være dyp, dyster og dunkel med det å plaske rundt i saltvann (eller, gud bedre, i mitt hjemlige østfoldske grumsete knehøye ferskvann!) i en dum liten badebukse. Da heller være Den Lesende på stranda, i skyggen av en parasoll eller under et tre i nærheten, eller enda bedre: Ikke være på stranda i det hele tatt.