Jeg er mer og mer opptatt av ugress, det viltvoksende ugresset. En svær krushøymol ved bussholdeplassen er ikke egentlig en henvendelse, den er ikke akkurat vakker. Den står i naboskap med en storborre, intenst grønne som bare en maipensel kan male - struttende av kraft er de. De brisker seg ikke med sitt utseende, og blomstene som skal komme, gjør heller ikke det. Krusehøymolen skal få høye aks med masse grønne frø eller nøtter som senere blir brune som kanel. De brune frøstenglene kan brukes til å lage ekornhaler, det fant vi på da barna var små og vi spilte eikenøttspillet. Veldig lite digitalt var det. Men sånn var høstferien; lete og finne, og finne på. Jeg tar meg i å glede meg til høsten her mens ugresset strutter. Den grønne årstiden får det til å puste i oss, tar nesten pusten fra oss. Men kanskje blir det tøvær i verden? Det er lov til å håpe, her jeg står i det grønne.