Ask Burlefot, det er meg
Hvordan skal en feminist av i dag lese «Sangen om den røde rubin»?

Ask Burlefot, det er meg. Det har tatt meg tid å vedkjenne meg dette. Jeg trodde jeg hadde lest «Sangen om den røde rubin» en gang for evig lenge siden, men nei, det hadde jeg ikke, det må ha vært «Lasso rundt fru Luna». Da redaktøren min spurte om jeg ville snakke om romanen i forbindelse med Gyldendals 100-års jubileum, var min første reaksjon at nei, det vil jeg ikke. Hvorfor spør de ikke en litteraturviter eller en forfatter som har vært opptatt av Agnar Mykle? Ikke meg, som ikke har lest boken, ikke kan noe om konteksten eller rettssaken. Men de holdt på sitt, de ville gjerne at jeg skulle si noe om hvordan jeg, i dag, som feminist, leser boken. Dette med feminist kan jeg ikke nekte for. Men den eneste grunnen til at jeg ikke hadde guts til å takke nei, noe alle feminister lærer på kurs, var at jeg er så knyttet til og ufeministisk avhengig av, ja snarere forelsket i, redaktøren min Trude, at jeg følte et uutholdelig indre press til å si ja.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent