Forholdet mellom staten Israel og verdens jøder er problematisk av flere årsaker. Den viktigste er at jøder i postbibelsk tid ikke har definert seg ut fra begreper som stat eller nasjon. Det som etter hvert ble jødedommen, ble riktignok formet i noe som ble kalt diasporaen eller eksilet, hvilket antydet en fortid som territoriell nasjon, men allerede rundt tiden for Jerusalems ødeleggelse levde en overveiende del av verdens jøder utenfor det området som i dag er Israel-Palestina. Den største jødiske byen var ikke Jerusalem, men Alexandria. Jødene var allerede den gangen et i hovedsak historisk-rituelt-kulturelt fellesskap, sammenholdt av en hellig skrift (Tora) og en levende tradisjon av helligerklærte bud og leveregler (Halakhá).