fiolinistene har heva buene

dette er pausen like før

beina av silke glir glatt mot hverandre

leppene er rødmalte og presise

dagen er over

snart året

lyktene langs veien slukker

ingen kommer og går

mørket faller over dagen og oss

når skyene sprekker opp

legger sola gull i vannskorpa og på svanehalsene

trofast og omhegnende

et villdyr med rifter i pelsen

vender hjem som en katt

potene herda av grov skogsbunn

du er lyset på himmelen i januar

årstidene

spiren klar under snøen

frøene som dannes

mørk rødglødende kjølig

februar september november

for å berøre det som er deg og ditt

strekker jeg mine elektriske fingre fram

heten står om deg som en glorie

snart knepper du opp en knapp

eller flere i skjorta di

du har løpt gjennom åkerfurene

snart besteget ei tue

svingt unna en vannpytt

det knirker fortsatt i kålbladene

en hegre tar av

den store fuglekroppen

de tynne beina dinglende bak

og så

en heftigere og hemningsløs behandling

av saltvann

sanda og steinene sitrer

forventer mer

havet skyller bare en

og annen bølge over land

disen ligger over myrene

det framstår ikke lenger som ekte

noe samstemt og innøvd

i bevegelsene

som flommer nedover

ryggen og brystet

en fugleflokk er håret mitt

jeg er trærne

før sang fuglene i kor

nå synger bare én fugl