– Her har jeg en bunke: Harper Lees «Drep ikke en sangfugl», Rick Rubin sin «The Creative Act. A Way of Being». Og Jon Fosse sin Septologi. Det er så mye ved den som er fint. Her går jo også navnene Jon og Asle igjen hele tida, og i min roman «Fiskehuset» er det også Jon og Asle, så det tenker jeg på når jeg leser.
Allerede abonnent? Logg inn
Allerede abonnent? Logg inn
Sju av ti franskmenn ville ha levd i etterkrigstida, om de fikk velge. Men var alt virkelig bedre før?
Tiden mellom andre verdenskrig og de to oljekrisene på 1970-tallet var på mange måter en storhetstid i de fleste vestlige land. Arbeidsledigheten var lav, framtidsoptimismen høy, universelle systemer for helse og omsorg ble bygget ut, barn og unge i byene og på landsbygda fikk tilgang til utdanning. Den teknologiske utviklingen sørget for at fritid ble et begrep, kvinnene frigjorde seg fra trange kjønnsroller, og tilgang til prevensjon og selvbestemt abort løsnet seksualiteten fra reproduksjonen: Til sammen en eviglang fortelling om framgang og forbedringer for de breie masser av folket. Når vi samtidig vet at 1950- og 1960-tallet var en storhetstid for fransk film, litteratur og intellektuelt liv, og Paris var byen alle drømte om å bo i, er det ikke så rart at mange ønsker seg tilbake.
Allerede abonnent? Logg inn