Museal Otello

Regien i Operaen er problematisk, men de musikalske prestasjonene er gode.

Magnus Andersson

MARITA SØLBERG: Imponerer som Desdemona, og er med på å redde «Otello», som har et grunnleggende regi-problem. Foto: Erik Berg/DNOB

Giuseppe Verdi

Otello

Arrigo Boito (libretto)

Georg Zlabinger (regi), Julia Jones (dirigent), Daniel Johansson, Marita Sølberg, Yngve Søberg

Den Norske Opera & Ballett, 25. januar

Når sceneteppet går opp i «Otello» (1887), Verdis nest siste opera, og hans andre basert på et Shakespeare-stykke, står karakterene på utstilling. Regikonseptet fra Georg Zlabinger sier at vi befinner oss på et museum. Koret representerer publikum, men med en litt for enhetlig klesstil tror jeg de færreste i salen føler seg inkludert. Karakterene får så liv, og vi – eller koret – kan deltakende betrakte det som skjer på scenen i et historisk tilbakeblikk.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

RetroLivealbum

Flammen brenner

John Surman og timannsband er i et kreativt krysningspunkt på slutten av sekstitallet.

Chris Monsen

SURMAN: En kjempe i europeisk og norsk jazz. Foto: Cuneiform Records

John Surman

Flashpoints and Undercurrents

Cuneiform

John Surman, sopransaksofonist, barytonsaksofonist og bassklarinettist, rundet 80 år sist august, og rører ennå på seg som utøvende musiker, blant annet med fjorårets album «Words Unspoken» (ECM). Født og oppvokst i Devon, flyttet han til London for å studere musikk i 1962. Etter noen år i hovedstaden sto han ved slutten av tiåret midt inne i en tid med svulmende kreativitet i britisk jazz.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Gjestespill

Originale kopier

Anne Hytta (Komponist og hardingfelespiller)

FELE & BUE: Tilhørende artikkelforfatter Anne Hytta. Foto: Tom Henning Bratlie

Kropp og sjel møter ideal, tenker jeg av og til når jeg ser og hører en felespiller på ei scene. Noen ganger vet man hvem de har lært av, andre ganger kan man høre det uten å vite det på forhånd. Man hører hva de ønsker å få til, og møtet mellom personen og idealet, det som skapes i krysningspunktene, blir tydelig. For ingen har samme kropp, ingen har samme sinn, og en kan prøve å kopiere andre til krampa tar en, men det går ikke – heldigvis.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn