På en fijiansk øy hadde jeg vært med mine nye fijianske venner på fisketur. «Båten» var rett og slett en uthult trestamme og ikke særlig stødig. Jeg satt helt bakerst, og Aporosa satt rett foran meg. Fra min plass i enden av kanoen hadde jeg god utsikt til det strålende asurblå havet. Jungelen strålte i smaragdgrønt, og solen skinte fra bambustakene i den lille landsbyen innerst inne i en lun bukt. Vi var på vei hjem etter å ha trukket garn, og fangsten hadde vært bra. Jeg hadde heldigvis ikke brakt ulykke med meg. 100 meter fra landsbyen snudde Apo seg og rakte meg den ene halvdelen av en fire kilos rød snapper, som han nettopp hadde kuttet i to like deler. Var det en gave til meg? Jeg må ha sett ut som et levende spørsmålstegn.

«Do you want to give it away?» spurte Apo.

Jeg ventet på at de fire andre i kanoen skulle begynne å le. Men ingen lo. Jeg nikket til svar og Apo slo lett med øsekaret i siden på kanoen. Det måtte være en slags ofring til havet, tenkte jeg, og bankingen var sikkert en del av seremonien. Kanskje ofret de alltid den beste delen av en fisk, for å vise sin takknemlighet til havgudene?

«Give it to whom?» spurte jeg for sikkerhets skyld.

Apo smilte om mulig enda bredere, og nikket mot noe bak ryggen min. Jeg snudde meg og så en svær hai som fulgte kanoen. Jeg hadde for så vidt tenkt riktig – fisken skulle deles – men med en hai. Den må ha vært over fire meter lang og veide sikkert mange hundre kilo – uten at jeg hadde planer om verken å måle eller veie den. Jeg må ha mistet noen sekunder av livet mitt, for da jeg på nytt klarte å summe meg, var haien borte.

Apo banket på nytt i relingen, og haien steg rolig opp og åpnet gapet. Jeg slapp fiskebiten forsiktig ned blant alle de skarpe tennene, og konstaterte at læreboken hadde helt rett: Haier har flere rader av sagtakkede skarpe tenner. Den gjorde et kast med hodet og svelget fiskebiten, før den igjen seg ned i dypet. Dette kommer ingen noensinne til å tro på, tenkte jeg.

Siden har jeg funnet ut at slike landsbyhaier finnes i flere land og kulturer rundt Stillehavet – grunnen til at lokalbefolkningen mater dem er veldig smart. Jobben deres er nemlig å holde andre og mye farligere haier unna landsbyens sjøområder. Haier kan som kjent tenkes å angripe dykkere og fiskere. Som betaling for jobben får landsbyhaiene alltid litt av dagens fangst.