Av og til tenker jeg på et fotografi fra andre verdenskrig. Bildet er tatt i oktober 1940, i London, under den tyske blitskrigen. Tre menn står i ruinene av en bygning. På gulvet ligger istykkerslåtte møbler og restene av det som en gang var et tak. Langveggene er dekket av bøker. De tre mennene står ved hver sin intakte reol, og virker uaffiserte av ødeleggelsene rundt dem. Den ene leser, den andre er i ferd med å ta en bok ut av hylla, den tredje står med hendene i lomma og studerer bokryggene. To i hatt og frakk. Én i hatt og jakke.

Bildet er slående. Hvem er de? Kjenner de hverandre? Kom de tilfeldigvis vandrende forbi? Pågår fortsatt bombingen? Samtidig ser bildet arrangert ut, og er det. Bildet skulle kanskje inspirere – og mane til fortsatt motstand: Oss knekker dere ikke. Vi er midt i kapitlet.

Så er det også dette: De er vendt mot bøkene. De tar seg ikke en kopp te, tenner ikke en sigarett, slår seg ikke ned for å snakke sammen. Av alle måter å opprettholde det fredelige hverdagslivets vaner og ritualer på, velger de å lese.

Mon tro om bildet i sin tid ble oppfattet som en slags ironisk kommentar: Når én såkalt kulturnasjon velger barbariet, må andre såkalte kulturnasjoner holde stand.

Men det som er konstruert i bildet, dette at de tre mennene, midt i en katastrofe, står og blar i bøker – hvem gjør virkelig det? – har også vist seg å være en dyp og reell impuls i kulturen.

Når verden blir lagt i ruiner, er det kulturarven, og gjerne kanon, mange vender seg mot. En del av fortellingen om andre verdenskrig, om jeg nå skal holde meg til denne ene krigen, er historien om den tyske filologen Erich Auerbach som, i eksil i Istanbul, skrev sitt store verk om virkelighetsfremstillingen i Vestens litteratur, «Mimesis» (i den kjente åpningen fester han seg ved en detalj i Homers epos Odysseen: helten Odyssevs arr på høyre lår). Det er historien om den franske filosofen Simone Weil som i 1941 – og med en særegen innsikt i den greske litteraturens akutte relevans – publiserte sitt ambisiøse essay om Homers andre epos, Iliaden. Og det er, for å nevne enda et eksempel, historien om den ukrainske filosofen Rachel Bespaloff, som omtrent på samme tid skrev på sitt arbeid om det samme eposet.

Kanskje er det i mørke, urolige tider at de kanoniske verkenes eksistensielle betydning blir aller tydeligst?

Slik vandret tankene da jeg, noen dager etter det amerikanske valget, tok kontakt med den britiske klassisisten og oversetteren Emily Wilson. Jeg ville lage en liten føljetong om Iliaden, og hadde fått det for meg at den måtte starte med Wilson, som høsten 2023 kom med sin nye oversettelse av eposet, fem år etter utgivelsen av hennes banebrytende og mye omtalte oversettelse av Homers Odysseen. Den gang var hun første kvinne som gjendiktet eposet, hun gjorde det i versemål, med et tindrende klart språk, uten ornamentikk og pompøse vendinger, og – ble det ofte uttrykt i mottagelsen – med et mer finstemt blikk enn forgjengerne for hva som utspiller seg mellom kjønnene i diktet.

– Jeg vegrer meg for å lage en for sterk forbindelse mellom fortiden og nåtiden, sa hun da jeg spurte hvorfor lese Iliaden i dag.

– En av grunnene til å lese eldre litteratur er at den minner oss om at det har fantes menneskelige samfunn, menneskelige kulturer og fortellinger som er veldig ulike våre. Nå er ikke alt. Det kan være en trøst i det, selv om det gamle diktet du vender deg mot, er et dikt der menn slåss om kontrollen over kvinners kropper, og mot sin egen frykt for skam; et dikt om et vakkert, velstående gammelt sted som er i ferd med å bli ødelagt.

En levende kraft

Nei, nå er ikke alt, men det var like fullt noe fra vårt «nå» som fikk meg til å skrive til Wilson. Noen dager i forveien fant jeg nemlig en liten rød bok i postkassen: den britiske poeten Alice Oswalds diktsamling «Minnesmerke», gjendiktet til norsk av Pedro Carmona-Alvarez.

Det er en bok Oswald selv omtaler som en «gjendiktning av atmosfæren i Iliaden». Hva dette innebærer, skal vi komme til i neste uke, i andre og siste del av denne lille føljetongen. Først må vi dvele litt ved utgangspunktet, selve Iliaden – sangen om Troja – et av de eldste og mest innflytelsesrike verkene i den vestlige litteraturhistorien.

Eposet ble nedtegnet for rundt 2750 år siden, og er blitt tilskrevet en som bærer navnet Homer. Når fortellingen starter, har trojanerkrigen – den myteomspunne krigen mellom trojanerne og grekerne, eller akaierne, som Homer ofte kaller dem – vart i ti år. Stridens kjerne er den vakre Helena: gift med kong Menelaos av Sparta, og bortført av Paris, sønn av kong Priamos av Troja. Det er Menelaos’ bror, Agamemnon, som leder angrepet på Troja, og som ved fortellingens start – og på et kritisk punkt i krigen – står i en bitter strid med sin fremste kriger: den «fotrappe» Akillevs, som Peter Østbye omtaler ham som, i sin oversettelse fra 1920.

Fordi persongalleriet er så rikt i Iliaden, og så avgjørende for krigens forløp, spurte jeg Wilson om hun innledningsvis kunne fortelle litt om karakterene som i årenes løp har gjort størst inntrykk på henne:

– Jeg har vært fascinert av Akillevs siden jeg var tenåring.

– Hva har først og fremst slått deg?

– Kombinasjonen av ulike egenskaper: lengselen etter ære, frykten for skam, raseriet mot kameratene, sårbarheten og den nakne sorgen. Akillevs har også stor evne til å formulere seg poetisk, og til å bygge nære, intime forhold med sine kjære. På et tidspunkt klarer han til og med å opprette en intens forbindelse med en fiende, med Priamos, far til Hektor, som Akillevs har drept. Det skjer når Priamos ber om å få hente eldstesønnen Hektors lik og gravlegge ham. Hektor minner litt om Akillevs. Han har den samme lengselen etter ære, og den samme bevisstheten om døden, men et mer hjerteskjærende håp om at Zevs vil være på hans side i krigen. Men jeg elsker alle karakterene i Iliaden, også de som får mindre plass i fortellingen.

– Som hvem da?

– Jeg elsker Iris, gudenes budbringer. Jeg elsker Heras raseri og intelligens og misbruk av makt. Jeg elsker Idomenevs og Meriones som begge er kompetitive på grensen til det komiske. Det var først for et par år siden jeg la ordentlig merke til dem. Jeg elsker omtanken og klarheten diktet viser oss Agamemnon med, alle hans unnskyldninger, og hans skjøre, engstelige grep om koalisjonsstyrken, som er i ferd med å falle fra hverandre. De fantastiske karakterene er en av grunnene til at jeg holder dette diktet så høyt. Selv krigsguden Ares, som vel er den i diktet som mest ligner en skurk, den som elsker konflikt og blodsutgytelse, og som ikke akkurat passer inn i det man kunne kalle bokklubbsmaken – selv han er skapt slik at han føles som en levende kraft i verden.

Lyden av en stemme

Byen Troja lå ved Dardanellene, i den nordvestre delen av dagens Tyrkia. Beleiringen av byen fant sannsynligvis sted rundt 1200 år før Kristus, omtrent samtidig som den greske bronsealderen var i ferd med å kollapse. Det var en hel kultur som raste sammen, og historiene fra denne tiden var gåtefulle og mytiske også for mennesker som levde bare noen få hundre år senere, da Iliaden og Odysseen ble nedskrevet.

Flere av mytene og fortellingene fra Trojanerkrigen ble samlet i Iliaden, men ikke alle, og ikke den mest berømte – det vil si historien om den trojanske hesten, som grekerne lurte innenfor bymurene (den ble derimot gjenfortalt i andre bok av det latinske eposet Æneiden noen hundre år senere). Disse fortellingene var først og fremst del av en muntlig kultur. Jeg spør Wilson på hvilken måte Homers dikt bærer preg av denne muntligheten.

«Nå er ikke alt. Det kan være en trøst i det.»

— Emily Wilson

– Repetisjonene er det mest åpenbare tegnet på en muntlig arv. Det er også de mange variasjonene over et tema: Her er en nedslaktningsscene. Her er en annen, bare litt annerledes. For leseren er en del av gleden å se hvordan dikteren både følger en norm, og bryter med tradisjonen. Jeg tror ikke dette er grunnleggende forskjellig fra hvordan man i The Simpsons eller Grey’s Anatomy eller Law & Order kan bruke samme narrativ, troper og dialoger, men episode for episode gi nye variasjoner på formelen. De homeriske diktene er resultatet av både muntlighet og skriftlighet.

– Kan du utdype det?

– Det var på grunn av datidens nye skriveteknologi at Homer – ja, Homer, hva enn, hvem enn det betyr – var i stand til å skape disse monumentalt skrevne eposene. De er basert på muntlige tradisjoner, men den nye teknologien gjorde det mulig å lage noe mye større og mer ambisiøst enn én leilighetssang åpnet for. Man kunne skape ekstraordinære narrative mønstre, som forgreinet seg gjennom en flere timer lang poetisk historie.

– I vår del av verden står ikke lenger de muntlige tradisjonene like sterkt. Forsvinner dermed også et betydningslag i Iliaden for oss?

– Folk snakker fortsatt, folk synger, lytter, holder taler og forteller historier høyt. Faste troper og konvensjoner blir fortsatt formidlet, tradert, fra én historieforteller til en annen. Alt dette er fortsatt sentralt i alle kulturene jeg vet om, også de samtidige.

– Så tapet av muntlighet i kulturen er overdrevet?

– Ja, historisk sett er det skrift som er en anomali. Jeg tror de fleste mennesker, i det meste av menneskehetens historie, også moderniteten, har fått de fleste fortellinger av en viss lengde formidlet muntlig eller performativt. Det kan være gjennom høytlesning, eller teateroppsetninger, eller mer samtidige former som filmer, podcaster, lydbøker og tv-serier. De kulturelle representasjonsformene endrer seg hele tiden, men det gjør oss ikke iboende ute av stand til å forstå hvordan det kan ha vært å leve i en verden med mer sang og mindre tekst.

Velpolerte heksametre

En av de store avgjørelsene Emily Wilson tok da hun skulle gjendikte Iliaden, var at hun ville holde oversettelsen i versemål. Det opprinnelige versemålet i de homeriske eposene er daktylisk heksameter, et sagnomsust metrum i litteraturhistorien. I revolusjonsdiktet «Erobrerens sanger» minner for eksempel vår egen Henrik Wergeland om «heltedigtets hundretusind velpolerte hexametre». I livet ellers er det en uttrykksform de fleste av oss antagelig har til gode å formulere oss i, men kanskje husker vagt fra metrikkundervisningen i norsken: seks verseføtter bestående av én lang stavelse og to korte stavelser.

Wilson bruker gjennomgående jambisk pentameter. I den engelske tradisjonen er dette versemålet, ifølge Wilson, det nærmeste man kommer et likeverdig alternativ til det daktyliske heksameter.

Slik lyder dermed Wilsons åpning av Iliaden:

Goddess, sing of the cataclysmic wrath

of great Achilles, son of Peleus

which caused the Greeks immeasurable pain

På norsk vakte prosaoversettelsen til Kjell Arild Pollestad i 2018 en viss oppsikt. De to sentrale oversetterne før ham hadde begge gjendiktet Iliaden på heksametervers: Peter Østbye til riksmål i 1920, Eirik Vandvik til nynorsk i 1951. Flere av de engelskspråklige Iliade-oversettelsene har derimot vært på frie vers, forteller Wilson:

– Min fremste ambisjon var å var å lage nye oversettelser med fast versemål, på samme måte som originalene har fast versemål. Jeg ville gjenskape bokstavrimene og lydmønstrene i diktene. Dette var også for å invitere til høytlesning. Jeg ville lene meg mot den klarheten som følger av Homers setningsbygning. Jeg ville bevare mangfoldet av synspunkter i diktet, ikke forme historien som om den ble sett fra bare ett perspektiv, og da gjerne et elitekrigerperspektiv. Og jeg ville unngå klisjeer og slanguttrykk fra min egen samtid, og i stedet formidle originalens fremmede bilder. Alt dette savnet jeg i oversettelsene som ellers var tilgjengelig for studentene mine.

– Før du gikk i gang med Homer-oversettelsene, hadde du oversatt andre greske og romerske diktere: Sofokles, Evripides, Seneca. Ser du noen fellestrekk ved verkene du har gjendiktet?

«Krig og vold er en fundamental del av den menneskelige erfaringen.»

— Emily Wilson

– De har noen grunnleggende likheter: Alle verkene er skrevet på versemål. Alle er befolket av flere personer, som hver har sin stemme, sitt perspektiv, sine følelser. Det er kanskje mest åpenbart hos dramatikere som Sofokles, Evripides og Seneca, men det har vært viktig for meg å få frem dette også hos Homer. Samtidig er de stilistiske forskjellene mange. Senecas stil er vidunderlig retorisk, den er ornamentert og bombastisk, den er litterær og full av allusjoner: Han henvender seg til et belest publikum som kunne Vergils og Ovids skrevne poesi ut og inn. Dette var mine første oversettelser. Det var gøy, synes jeg, å få frem disse sidene ved originalene ved å legge inn allusjoner til Shakespeare, for eksempel.

– Hvordan forholder dette seg med Iliaden og Odysseen? Finner man tilsvarende allusjoner i verk som primært er laget for muntlig fremføring?

– Nei, de alluderer ikke til en tidligere litterær tradisjon, for det fantes ingen slik tradisjon. De alluderer til tidligere mytiske tradisjoner og den muntlige historiefortellingen, men det skaper en ganske annen poetisk stemme.

– Hadde du andre utfordringer i møte med Iliaden enn Odysseen?

– Stilistisk sett er ikke de to diktene så forskjellig, skjønt tematikken gjør vokabularet ulikt: Den ene historien forteller om våpen og konflikt, den andre om seiling og besøk på mange steder. Men jeg tok andre valg da jeg oversatte Iliaden. Viktigst var at jeg lot meg selv få flere linjer enn originalen har, det er så mange navn og lister i diktet som tar plass. Det er en stor emosjonell bredde i begge de homeriske diktene – men den emosjonelle intensiteten føles større i Iliaden.

Voldens realitet

Når sangen om Troja starter, har altså krigen allerede vart i ti år. Slik forstår leseren fra første stund at her, i dette universet, er krig det normale, ikke et unntak. Det er en sørgelig historisk innsikt som i dag har fått fornyet relevans. Hva gjør Iliaden med vår forståelse av krig mer generelt? spør jeg Emily Wilson.

– For mange lesere i dag kan krigens konstante nærvær rundt om i verden virke fjern, i hvert fall for dem som ikke er fra militærfamilier eller som lever i krigssoner – i Ukraina, Syria, Gaza – eller i områder med intens skytevold. Men krig og vold er en fundamental del av den menneskelige erfaringen. Selv når vi har det privilegiet at vi ikke er direkte vitner til vold hver dag, er vi forbundet med volden. Vi er også forbundet med andre former for vold som vi kanskje ikke har så lyst til å tenke på: verbal, hjemlig, strukturell. I en verden der det av og til er mulig for oss å vende oss bort, gjør Iliaden det umulig å se forbi voldens og dødens realitet.

– Kan man samtidig si at selv om Iliaden beskriver ekstreme situasjoner, rører den ved dypt allmennmenneskelige forhold?

– Ja, for selv om man ikke lever i et krigsherjet samfunn, er det ikke vanskelig å oppfatte den truende volden i diktet, eller se hvordan raseriet er forbundet med dyp sorg, eller ta innover seg hvor nesten umulig det er å unnslippe raseriet, og den uendelige følelsen av tap, eller forstå hvor viktig sosiale institusjoner og menneskelige normer er som et i det minste midlertidig alternativ til slagmarken. Vi lever hele tiden med disse temaene, i samfunnet vårt, i politikken, selv om vi ikke rammer dem inn på denne måten.