Malin C.M. Rønning

Det tolvte huset

Forlaget Oktober 2024, 324 sider

Midt i Malin C.M. Rønnings nye roman, «Det tolvte huset», utspiller det seg en hjerteskjærende scene. Ti år gamle Molli får vite av moren Karla at hun må tilbringe sommerferien alene, det vil si med storebroren og en bare delvis tilstedeværende onkel. Moren skal på ferie med sin nye kjæreste, Frank, og der er det ikke plass til unger. Ute av stand til å si noe fester Molli blikket på en liten larve som karrer seg av gårde. Plutselig tar Frank tak i Molli og setter henne inn i Ferrarien til en kompis: «Skal du få prøve noe gøy». Men Molli har ikke noe lyst, hun synes ikke det er noe gøy. Mens Ferrarien kjører rundt og rundt på asfaltplassen, legger Molli merke til at larven har havnet på kroppen hennes. Den kryper opp på venstre pekefinger.

Jeg prøver å holde meg fast, men det er ingenting å holde seg fast i. Jeg ser Karla og Frank, Karla vinker og hopper hver gang vi passerer. Vi kjører sånn rundt og rundt og rundt til jeg blir kvalm. Larva står helt stille, så mister den plutselig grepet og fyker opp i lufta, jeg ser den ikke igjen.

Dette bildet, en spedbygd tiåring som varsomt holder en larve midt i de voksnes farlige og hensynsløse lek, speiler romanens prosjekt: Det handler om omsorgssvikt, grenseløshet og et barns sårbarhet. Men også om barnets evne til magisk tenkning, hva en larve kan bety.

Romanen foregår på to vekslende plan. På nåtidsplanet våker Molli over broren sin Bill som ligger i koma etter å ha blitt banket opp. Brorparten av handlingen er imidlertid lagt til den sommeren det virkelig gikk galt for dem, når Bill og Molli blir tvunget til å flytte inn til den tyranniske og kalde Frank. Hans blotte tilstedeværelse får den lille jenta til å gå på tå hev:

Det handler ikke bare om det Frank sier og gjør, men om nærværet i alle rom straks han er tilbake. Lufta som blir seig å puste inn.

Huset til Frank står midt i et industri­område, og elva som renner i nærheten, er fylt av kjemikalier. Det golde landskapet rammer inn Mollis voksende ensomhet. «Den som går i ødemarka, kan fortelle sin historie, men får beskjed om at den ikke høres ekte nok ut», sier Molli. Hva er det da som gjør at Rønnings bok framstår så dirrende ekte?

Én forklaring kan være at språket til Rønning aldri er overtydelig. Olof Lagercrantz skrev en gang at forfatteren bare skriver halve boka. Den andre halvdelen må leseren ta seg av. Og Rønning behersker antydningens kunst til fingerspissene. Det er som om det ikke finnes en forfatter, bare Molli. Setningene biter hverandre i halen, men ofte på uventede måter, slik et barn drives av innfall og assosiasjoner. Det finnes ingen klare svar eller retninger, bare ansporinger til undring som leseren overtar.

Gjennom subtile bilder aner vi imidlertid at barndommen ikke er helt lukket for Molli. Hun ser en gyllen karpestim i den døde elva. Hun legger hodet inntil bakken og hører klangen av en underjordisk hall med store steinsøyler. Det finnes dessuten et dobbeltgjenger­motiv her: Molli ser seg selv i speilet og blir skremt av det fortapte barnet som ser tilbake på henne («Hvem sitt barn er dette?»). I en gåtefull scene mot slutten knyttes disse tre motivene sammen – karpene, søylehallen, og barnet i speilet – som en allegori over barndommens hemmelige verden.

Det er en mørk roman Rønning har skrevet. Her er vold som smitter og rom som lukkes. Men midt oppi alt tviholder Molli – og romanen – på at verden er tøyelig, formbar. Og maken til samsvar mellom språk og innhold skal man lete lenge etter.