Det skinner en sol i Torgeir Schjervens diktning, en sol som avslører og tilslører, en sol å tro på eller tro med, sola som metafor og sola som flammende ildkule i universet. Og ikke minst sola som avsender av dagene vi lever, som kaster dem mot oss som søppel. Som et defekt kjøleskap en morfar tipper over kai-kanten og lar havet sluke, et hav der man lykkelig kan kaste tallerkener og se dem synke, eller sørgende fiske opp uer, som hevner seg etter døden ved å sette sine mange små bein på tvers i barnehalsene.