På forsommeren ble det diskusjon om et lønnstakerproblem i Sverige.

Spørsmålet var om vi bør jobbe mindre.

I første omgang var det ikke et generelt kutt som ble debattert. Det var Vårdförbundet, som organiserer sykepleiere, som for første gang krevde betydelig kortere arbeidstid i lønnsforhandlingene.

Den store mangelen på sykepleiere har nemlig skapt et system der arbeidsgiverne i stadig større grad inkluderer overtid som en del av lønnen, noe Vårdförbundet ikke lenger vil akseptere.

Det hele endte med en kortvarig streik og en viss reduksjon i arbeidstiden.

Den største effekten var imidlertid at alle nå begynte å diskutere kortere arbeidstid.

Kommunal, som organiserer landets hjelpepleiere, trakk i en rapport fram studier fra OECD som viste at europeiske arbeidstidsforkortelser mellom 1997 og 2005 nesten var selvfinansierende.

Finansminister Elisabeth Svantesson fra Moderaterna kastet seg inn i debatten og sa at kortere arbeidstid ville koste Sverige altfor mye i form av redusert vekst.

Arbeidsgiverne i privat sektor, Svenskt Näringsliv, med sine ivrige tenketanker, sluttet seg til og leverte en rekke beregninger som skulle vise hvor mye kortere arbeidstid ville koste.

Men saken var nå brennaktuell, og alle hadde en mening.

Mange hevdet at selv om høyresida og arbeidsgiverne skulle ha rett i at kortere arbeidstid til syvende og sist vil være en kostnad, og at vi derfor må ofre noe av veksten for å kutte arbeidstida, så er det likevel riktig hvis folk ønsker å jobbe mindre. Kanskje det er verdt kostnaden.

«Det er ikke kostnadene som skaper splittelse»

På Island ble arbeidsuka i år 2000 kuttet fra 40 til 32–36 timer, med full lønn. Det kostet 0,55 prosent av statsbudsjettet, ifølge myndighetene.

For Sverige ville dette utgjøre 7,2 milliarder svenske kroner i året.

Samtidig har den borgerlige regjeringen de siste årene økt de statlige subsidiene til velstående husholdninger som ansetter hushjelper. For rengjøring av bassenger, husvask eller hagearbeid kan de rike nå motta statlige subsidier som i 2023 vil koste statskassen hele 7,5 milliarder kroner.

Her har finansminister Elisabeth Svantesson imidlertid ingen betenkeligheter. For bare noen uker siden hevet regjeringen taket for denne typen subsidier ytterligere. Det betyr at det bare er de med høyest inntekt som kan nyte godt av endringen.

Dermed ble det klart at det ikke er kostnadene som skaper splittelse.

I stedet handler sommerens strid om fordelingen av det vi produserer: Skal det gå til de som allerede har mye, i form av statlige subsidier, eller til det store kollektivet av lønnstagere, i form av kortere arbeidstid.