I det siste har jeg virkelig lengtet etter en filmskaper av Robert Altmans (1926–2005) kaliber. Etter hans storhetstid på 70-tallet er det ikke mange som har klart å forene massive, kaleidoskopiske og frittflytende miljøskildringer fra etterkrigstidas USA med dyptloddende systemkritikk. Altmans materiale var klisjébilder og begjærsproduksjon – Vietnam og militærmytologi i «M*A*S*H» (1970), nybyggeridealisme og grådighet i «McCabe & Mrs. Miller» (1971), countryindustri i «Nashville» (1975) – men som satiriker hadde han en spesiell evne til å kartlegge de stadig mer porøse grenseoppgangene mellom subjekt og samfunn.