For noen år siden intervjuet jeg Elizabeth Strout på telefon. Dette var i forbindelse med at den andre boken om Olive Kitteridge, «Olive, igjen», ble utgitt på norsk. Noe av det jeg husker best fra samtalen, er at hun snakket om karakterene sine som om de var virkelige mennesker. Det var ikke bare det at hun levde seg inn i dilemmaene de sto i, prøvde å forstå hvorfor de tenker og handler som de gjør. Hun kunne også la seg forbløffe over ting de foretar seg, som om det var en venn eller en gammel tante hun snakket om, en hun var fortrolig med, men samtidig hadde liten oversikt over, slik livet dypest sett er, også mellom mennesker som kjenner hverandre godt. «Åh, Olive», kunne hun for eksempel utbryte og le godt, «hun er bare så rar!».