Det er gjerne belysende, og derfor også forfriskende, å regelmessig undersøke den kollektive fortida. Vi lever tross alt i den. Kunstnerskapet til Else Hagen (1914 – 2010), som nå løftes fram i en utstilling på Trondheim kunstmuseum, er delvis bortgjemt og mest kjent for noen ikoniske enkeltverk og monumentale utsmykkingsoppdrag folk flest for lengst bare tar for gitt og ikke lenger egentlig ser. Kunstnerskapet hennes er på samme tid – i hvert fall for dem av oss som vokste opp i ismenes tidsalder – en nostalgisk gullgruve og insistering på nødvendigheten av å se framover.