22. juli. Datoen er bare noen uker unna når jeg skriver dette. Det er sannsynligvis noe vi ikke vil bli ferdig med, og da mener jeg både det kollektive traumaet etter den menneskeskapte katastrofen og forsøkene på å få på plass et minnesmerke over ofrene for den.

Det tidligere rundene har minnet oss på at vi aldri vil bli unisont enige om noe som helst, og at vi aldri helt vil forstå hverandre. Men den type ting blir enklere å forholde seg til hvis man husker på at hele vår eksistens bygger på motsetningsforhold. Det er en biologisk greie, ikke noe å gjøre med, og om en eller annen Frankenstein finner ut hvordan man kan gjøre oss alle enige, vil jeg ikke akkurat være den eneste som blir arbeidsledig. Jobben min som kunstkritiker er jo per definisjon å være uenig.

Men to ting dukker opp i bakhodet når avisa spør meg om å si noe om de ti forslagene til minnested i Regjeringskvartalet som ble lagt fram for to uker siden. Det første er de innledende radene til et posthumt publisert dikt av Tor Ulven:

Monumentet er et monument over sin egen glemsel/Og får mening først når det ikke finnes noen som kan gi det mening

Det andre er en fundamental og livsavgjørende innsikt som ble formidlet til meg på en buddhistleir i Ungarn for mange år siden: Hvis du har en genuin og god politisk idé, vil folk samle seg rundt deg og støtte deg. Hvis du derimot brenner for en heller dårlig idé, må du overtale folk, lure dem, og i verste fall true og tvinge dem til å underkaste seg ditt sykt dårlige påfunn.

Hva som er en god og dårlig politisk idé, kan vi krangle om, men jeg vil i den forbindelse minne om at venstresida i politikken er så streng at du ryker ut hvis du nasker et par solbriller, mens representanter for høyresida kan rive til seg milliarder uten å miste et fnugg tillit, fordi, vel, honour among thieves.

Og jeg er ikke sikker på om det finnes noen gode ideer i politikken i det hele tatt, like lite som jeg kan skryte på meg å ha en selv.

Det er jo all grunn til å være skeptisk når noen mener å ha en god idé – dette her handler jo om hva den slags sinnslidelser kan føre til. Og, for å rykke nærmere her og nå: Hva det fører til hver jævla dag, her vi sitter som en gjeng mehe foran skjermene våre og gradvis blir frarøvet følelsen av å være mennesker mens folkemordene avløser hverandre i realtid.

Paradokset ligger latent i det Ulven sier; for vi må ikke glemme dem som ble revet vekk for 13 år siden, selv om vi helst vil glemme Fjottolf og la ham råtne i cella med sin jævla Playstation. Men det er like umulig å viske ham vekk fra hukommelsen som det er farlig å glemme motivasjonen bak all faenskapen. Han hadde en, vil jeg si, særdeles dårlig idé.

Men hvordan la konsekvensene av den forferdelige ettermiddagen synke inn i bybildet på en friksjonsfri måte? Det er, tenker jeg, færre muligheter for konflikt inne i Oslo sentrum enn det var i landskapet rundt Utøya, hvor vinnerforslaget «Memory Wound» av Jonas Dahlberg endte med å bli vraket.

Jeg kan tenke i ettertid at det er synd, fordi det var noe så sjeldent som et godt forslag. De ti aktuelle forslagene til regjeringskvartalet som nå foreligger er ikke i nærheten. Men det er ikke meg som bor der ute, og akkurat som med dårlige ideer ville man blitt nødt til å overtale, lure og til sist tvinge de svært uvillige fastboende til å leve med det. Så kanskje det egentlig ikke var et godt forslag?

Men det var noe med det voldsomme kuttet i landskapet som relaterte direkte til den faktiske smerten, og noe slikt er ikke å finne i de ti aktuelle forslagene. De signaliserer heller forsiktighet og institusjonell berøringsangst.

Det er fullt forståelig, sett i lys av hvordan disse prosessene har løpt før, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. For det offentlige rom pleier ikke å tåle altfor mye visuell støy i lengre perioder, og dette minnestedet skal tross alt være permanent – i den grad noe nå kan forventes å være det.

«Det kan virke som om de er blitt paralysert av det litt ubestemmelige premisset om at dette skal være ‘verdig’»

Men det er, selv med alle disse hensynene tatt i betraktning, en påfallende dempet samling skisserte prosjekter. Halvparten av dem har enten ingen som helst, eller heller søkte, forbindelser til selve saken. De som adresserer 22. juli 2011 direkte, gjør det svært lavmælt, og det kan virke som om de er blitt paralysert av det litt ubestemmelige premisset om at dette skal være «verdig».

Og, det skal det selvfølgelig, ingen ønsker seg mer støy enn nødvendig, men det er noe engstelig over disse prosjektene. Selv om opp til flere av dem, og kanskje faktisk alle, på forskjellige måter ville beriket bybildet og på hver sin måte vært en markering av stillheten etterpå, siden vi nå sier at det er det det er.

Dessuten: Bare de seriøst overbeskyttede har overskudd til å krangle noe særlig når vi er tre sekunder unna full kjernevåpenkrig med resten av verden.

Det jeg prøver å si, er at det er viktig å huske, selv om det er nesten umulig å huske riktig.

Prognosen er likevel at det demokratiske prosjektet vil ligge dødt når den siste med førstehåndserfaring av Auschwitz faller fra. Og dette monumentet – uansett hvilken form det nå ender opp med å ta – vil bli fjernet. Det nye totalitære regimet vil si det er kulturmarxistisk propaganda av en ­elitistisk kunstmafia som enten har flyktet eller blitt sendt på arbeidsleir i Finnmark.

Å glemme hvor mye skade en eneste tulling kan påføre et samfunn, er et stort skritt på veien dit. Ting var saktens svært annerledes før den forbannede julidagen i 2011.

Eller, var de ikke det?