Det er noe engstelig ved de ti forslagene til 22. juli-minnested i Regjeringskvartalet.
22. juli. Datoen er bare noen uker unna når jeg skriver dette. Det er sannsynligvis noe vi ikke vil bli ferdig med, og da mener jeg både det kollektive traumaet etter den menneskeskapte katastrofen og forsøkene på å få på plass et minnesmerke over ofrene for den.
Galleri Smalgangen i Åsgårdstrand åpner i morgen utstillingen «Det gode liv» med malerier av Ellen Marie Johannessen. Utstillingen står til 28. juli.
På Stortorget i Oslo står en konge i all sin velde og peker nedlatende på brosteinen. Hvorfor han har stått slik, er en historie som nesten er for utrolig til å være sann. For 400 år siden brant den gamle selvgrodde hovedstaden Oslo. Ingen vet sikkert hvem som tente på, men fem kvinner ble dømt som hekser, gjort ansvarlig for brannen, dømt til døden og halshogd. Den danske kong Kristian Kvart applauderte. Han nektet innbyggerne å bygge opp byen sin igjen, for nå hadde han sjansen til å få bygget en ny by bak Akershus festning, en by av mur, til erstatning for den nedbrente. Denne murbyen var ikke Kristian Kvarts påfunn. Det var hans far, Fredrik 2., som hadde ideen. Den fikk han i 1567, da svenskene brant Oslo i krigen mellom Danmark og Sverige. Fredrik nektet først innbyggerne å bygge byen opp igjen, for han ville flytte den til området bak festningen, for lettere å kunne forsvare byen og hindre branner. Innbyggerne protesterte heftig, og kongen ga seg til slutt. Den ruglete og myrlendte enga bak festningen fikk derfor ligge i fred.