Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Roberto Arlts argentinske klassiker er en profetisk og stormannsgal monologorgie.

Mørket, min gamle venn

AnmeldelseEirik Riis Mossefinn8. juni

På balkongen: Romanen «Sju galningar» ble opprinnelig utgitt i 1929, og er argentineren Roberto Arlts hovedverk. Foto: Wikimedia Commons

Jeg tror noen i Skald forlag må befinne seg i en eksistensiell krise. For kun et år etter at forlaget ga ut Tolstojs strålende langnovelle «Då Ivan Iljitsj døydde», en tekst som utforsker hvorvidt hovedpersonens liv har blitt levd «slik det skulle», gir de nå ut en roman hvis bærende spørsmål – i det minste i starten – er: «kva er det eg har gjort med livet mitt?». Men der vi hos Tolstoj får en omvendelse fra borgerlig selvfornøydhet til religion, finnes ingen slik forløsning i Roberto Arlts «Sju galningar». Her er eksistensen gjennomboret av kaos og gudløshet, hvor ethvert forsøk på å skape orden er dømt til å mislykkes.

Tolv år gamle Ivar får seg sommarjobb. Han blir aldri den same igjen.

Livet eller pengane

MeldingHelene Hovden Hareide8. juni

Den sommaren eg fylte tolv år hende det noko med tida. Då eg ein junidag rusla glad ut av klasserommet kunne eg allereie sjå føre meg sommarferien – denne ævelege storleiken – sitt sluttpunkt i august! Eg fekk ei ekkel kjensle av at eg snart ville nå dette punktet, og det viste seg å stemme. Snart stod eg der igjen, i skulegarden, ikkje med eit sommarleg tidsrom vidt og djupt som eit hav bak meg, men eitt som var hakka opp i veker, dagar, timar – som hadde gått altfor fort.

Litteraturen lever i tidsskriftene.

Litt.nytt

Blad, blad, bladElise By Olsen (motebibliotekar)8. juni

For et par uker siden kom jeg over tidsskriftet The Whitney Review of New Writing på Instagram. For åtte dollar stykket har denne nye, smakfulle blekka – som skal «redde litteraturkritikken» – spredt seg som ild i tørt gress i New Yorks undergrunnsmiljø. The Whitney Review er ikke oppkalt etter museet Whitney, men etter Whitney Mallett, redaktøren selv. Mallett er en ung amerikansk forfatterspire, og avisen er laget av og for en generasjon som angivelig ikke leser. Den trykkes uten bilder, med unntak av annonsene – motehuset Comme des Garcons har sikret seg den gjeve baksiden – her er det rett og slett bokanmeldelsen som blir hipp. Blekka inneholder en eklektisk miks av kritikk: den norske designeren Peter Opsviks bok «Rethinking Sitting» side om side med Naomi Kleins «Dobbeltgjenger», omtale av bladet World of Interiors, vis-à-vis en bok av Kathy Acker. Kritikken er ført i pennen av it-girls og unge Tumblr-skribenter som Amalia Ulmann, emo-kritikeren Philippa Snow og nesten åtti år gamle Lynne Tillmann. Man anmelder og blir anmeldt, skriver og sladrer om hverandre – det er se og bli sett! Formatet er som baken: tenk BLA & gamle Tableau Paper. Tykt papir og smale marger, sans serif og énlinjes leder. «Smart, sexy, uortodoks», Whitney besjeler Whitney.