Min gamle far står ikke opp
fra de døde 3. dag. Min gamle far er en
illusjon iscenesatt for at jeg skal bli kjent
med meg selv. Min gamle far henter ved
i kjelleren. Min unge mor fyrer opp i
kaminen. Jeg svever over plenen. Over
hustaket. Lukter gresset som råtner. Bladene
fra syriner og rhododendron.
Min gamle far er ikke min gamle far.
Min gamle far bare utgir seg for å være
min gamle far. Min unge mor sier hun
ønsker å være den første som dør.
Min gamle far er ikke. Min gamle far
var ikke. Min unge far kaster meg i
været før jeg skal til sengs.
Min middelaldrende far snur seg bort
når min mor sier hun ikke har hørt
fra meg siden fredag. Min gamle fars
fingre er vaiende strå på Nygård Gravplass.
Min gamle far snur seg ikke.
Min gamle fars ene hånd er en klo.
Min gamle fars andre hånd er en hvit dør
som åpner seg når jeg ikke får sove.
I sin første roman treffer musiker Hanne Kolstø der hvor det gjør mest vondt.
Kaos er uansett nabo med gud
Hanne Kolstø
Psykopatmusikk
Roman
Forlaget Oktober 2024, 283 sider
Musikk er sannsynligvis langt viktigere enn vi skjønner. I hvert hjerte spiller en liten sang, og noen ganger får vi den bekreftet da vi plutselig hører den utenfor oss selv. Da føler man seg ikke så alene, og det fører noen ganger – på godt og vondt – til en djevelsk boost og følelse av å være usårbar og veldig sterk. Jeg har hatt grunn til å tenke en del på disse tingene, siden jeg er så lett å trigge med musikk, og det ser ut til at jeg kommer tilbake til spørsmålet regelmessig. Som nå. Da Hanne Kolstø i 2011 lanserte sin første plate under eget navn, skrev jeg at hun er bedre enn Beatles, og jeg mener det fortsatt; sangene hennes er de beste.