Kanskje tittelen på G.F. Händels oratorium «La resurrezione» (1708), altså Oppstandelsen, kunne ses som en fenomenologisk ekvivalent til åpningen av verket: Her våkner nemlig ensemblets instrumenter ett av gangen, i en rask fuge. Alt er godt artikulert, så musikken kan danse elegant fram. Men altfor ofte klarer ikke musikerne å følge opp en slik ruvende start gjennom et storverk som dette, med en spilletid på et par timer. Så ikke med Barokkanerne, for anledningen hjulpet av storfint besøk, nemlig den italienske orkesterlederen Alessandro de Marchi, en av de store innen tidligmusikken.