Rune Ottosen

Gunnar Garbo – en fredens mann i strid

Biografi

Svein Sandnes Forlag 2024, 460 sider

Det er ikke alle som i dag forbinder så mye med navnet Gunnar Garbo, og som uten videre kaster seg over historien om hans liv og mange roller. Men det bør de gjøre, for nå har vi fått en biografi som har mye spennende å fortelle om norsk politikk og samfunnsliv i et langt tidsspenn. Hovedpersonen fikk et langt liv, han døde i 2016, 92 år gammel. Nesten helt til det siste bidro han til en opplyst debatt om fred, nedrustning og Nato-kriger der Norge marsjerte i takt. Da hadde han for lengst brutt med sitt gamle parti, Venstre, eller det var snarere partiet som hadde forlatt de grunnleggende verdiene han holdt fast ved. En av hans mange bøker fra slutten av 1990-tallet bar ganske enkelt tittelen «Til venstre for Venstre», og her er det som kjent rikelig med plass. I sin siste bok, utgitt i 2010, tok Garbo et kraftfullt oppgjør med nyliberalismen, som han mente verken var ny eller liberal.

Biografiens forfatter er presseforskeren Rune Ottosen, professor emeritus ved OsloMet, som har felles med Gunnar Garbo at de alltid har vært opptatt av ytringsfrihet og uavhengige massemedier, ikke minst i krig.

Garbo var alltid en skrivende person, og har med sine politiske skrifter, debattinnlegg, fyldige notater, taler, bøker og brev gitt en biograf et rikholdig kildemateriale. Det gjelder også oppvekst- og ungdomsår i Bergen før og under den andre verdenskrigen, som Garbo på sine eldre dager skreiv så bevegende om i boka om sin far. Ingvald Garbo var lærer, skribent, humanist, anarkist og pasifist, det har satt sine spor og gitt mye å leve opp til. Men de fikk ikke så mange år sammen, faren blei henrettet i 1941 for sitt arbeid med illegale aviser. Den unge Gunnar, som da bare var 17 år, førte virksomheten videre til han tre år seinere måtte flykte til Sverige.

Boka følger for det meste en konvensjonell kronologi, men klarer samtidig å finne tråder som knytter sammen ulike epoker som har hvert sitt tydelige særpreg. Det starter med etterkrigsåra, der vi møter Garbo som journalist og redaktør i en svært så partilojal presse. Men allerede her merkes hans sosiale rettferdighetssans og motstand mot atomvåpen og alle former for imperialisme. Veien fra avis til politikk var ikke så lang på den tida, og fra 1957 til 1973 var han stortingsrepresentant. I seks år fram til 1970 var han også formann, som det het i gamle dager. Her er det kanskje ikke så mye nytt som kommer fram, men forfatteren lykkes godt med å løfte fram de viktigste sakene der Garbo tilhørte en radikal fløy, med en forankring i velferdsstat, en mer sjølstendig kurs i utenrikspolitikken og tidlig motstand mot USAs krig i Indokina.

På motsatt fløy fantes mange og sterke motstandere, og i 1970 tvang de fram et lederskifte. Det skyldtes ikke minst den ulmende EU-striden, der Garbo med sitt tvisyn og trang til å etterprøve gamle standpunkter gikk fra et ja til å bli en av de mest skarpskodde debattantene på nei-sida. Det sagnomsuste Røroslandsmøtet i november 1972 endte med at mange ja-folk meldte seg ut og lagde seg eget parti som ikke varte så lenge. Det heter gjerne at det i Venstre var enighet om å være uenige, men nå var det ikke lenger enighet om det heller.

«Nesten helt til det siste bidro han til en opplyst debatt.»

Var det mulig med et liv utafor politikken? Ja, litt overraskende for et så uavhengig og frittalende menneske, blei Utenriksdepartementet (UD) hans tilholdssted i nærmere 20 år. FN og en internasjonal rettsorden hadde vært hans hjertebarn, og hans viktigste arbeidsfelt blei nå likestilling og Unesco, organisasjonen for utdanning, vitenskap og kultur. Som medlem av Unescos eksekutivråd i Paris kjempet han for en mindre vestlig-dominert verdensordning, der han var mer på linje med utviklingslanda enn med UD. Heller ikke som ambassadør til Tanzania (1987-1992) nølte han med å tale norske myndigheter midt imot, ikke alle diplomater er like diplomatiske. Særlig gjaldt det når Norge fulgte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) i deres krav om liberalisering og privatisering som betingelse for bistand. Ut av denne striden kom ei kritisk bok, «Makt og bistand», men den var det få i maktas korridorer som ville diskutere.

Den lange pensjonistperioden fra 1992 var ingen tid for hvile. Både ved Institutt for fredsforskning (Prio) og Prosjekt Alternativ Framtid kom hans intellektuelle nysgjerrighet, språkkunnskaper og analytiske evner til sin rett. Rune Ottosen legger vekt på den høye akademiske kvaliteten i bøker om FN og om opprustning, skrevet av en uten formell utdanning utover videregående skole. Det ville ha rukket til mange mastergrader, helt uten å klippe og lime.

Fra slutten av 1990-tallet fulgte en ny periode, preget med like mye intensitet og kampglød som før. Med Natos bombing på Balkan, helt uten FN-mandat, sto det klart at en atlantisk forsvarsallianse var en angrepsallianse som bokstavelig talt ikke kjente noen grenser, det fikk også Afghanistan, Irak og Libya merke. Garbo reiste land og strand rundt som frontfigur i bevegelsen «Nei til nye Nato», og i organisasjoner som kjempet for alternativer til den globale kapitalismens rovdrift på mennesker og natur. Det er ingen tvil om at han trivdes i rollen som aktivist, helt uavhengig av partihensyn. Han kalte seg liberal sosialist, så Klassekampen som sin avis og utenrikspolitikken gjorde at han til slutt ga Rødt sin stemme.

En annen forfatter kunne kanskje gitt oss et mer nærgående personportrett, men vi blir også tatt med inn i det som er mer privat, inkludert fire ekteskap og et tidvis fjernt forhold til sine barn. Fra tidlig på 1970-tallet var Birgit Brock-Utne, en Afrika- og utdanningsforsker av internasjonalt format, hans livspartner. Hun var en kampfelle både i EU-striden, i fredsbevegelsen og i solidariteten med Det globale sør. Deres fellesskap var godt å ha da han i sine siste år blei redusert både fysisk og mentalt.

Det har blitt ei bok med mange sider, men det hadde også Gunnar Garbo. Og skal biografien oppsummeres i ei setning må det bli: Det lages ikke lenger så mange politikere som alltid er i bevegelse og som aldri mister retningssansen.