Mye mer enn en vaktbikkje!

Erling Folkvord døde fredag 1. mars, midt oppe i sitt aldri hvilende arbeid for undertrykte og forfulgte folk i verden: nå skrivende på en bok om palestinerne og kurderne.

Det har vært mange gode ord både fra politiske venner og motstandere. Erling var en høyt respektert person, med så mange utvilsomt fortjenstfulle meritter bak seg at rosende ord var på sin plass. En betegnelse de fleste kan være enige om, er betegnelsen «vaktbikkje».

Og det er sant: Erling gjorde en stor innsats for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune. Mange som var utsatt for overgrep eller slett behandling av kommune eller stat, tok kontakt, og de ble tatt på alvor og møtt med respekt. Dette var også en viktig grunn til at han ble valgt inn på Stortinget for perioden 1993–1997.

Men Erling gjorde noe mer: I tillegg til å ha et usvikelig klassestandpunkt var han en skolert marxist og kommunist. Han satte overgrep og utnytting i sammenheng med en analyse av maktforholdene i samfunnet. Det var ikke bare snakk om myndighetspersoner som hadde sviktet eller misbrukt sine posisjoner. Han gikk i dybden og dokumenterte at det ikke bare var systemsvikt; det var et system som faktisk la til rette for at slikt kunne skje. Samfunnet er basert på utbytting, på at kapitalen styrer, og at mennesker i maktposisjon henter makta si fra hva som tjener kapitalens herredømme.

Erlings bøker fra hans virksomhet som bystyrerepresentant og ­stortingsrepresentant er fulle av lærerik dokumentasjon og analyser, som gir svært nyttig lærdom også i dag.

Et eksempel på Erlings innsats på Stortinget var at han brøt tausheten og tabuet omkring taterne/romanifolket. Les side 111–113 i boka «Livet bak murene», som ligger på nettet. På RVs initiativ hadde Stortinget 6. desember 1996 for første gang i historien en taterdebatt, der temaet var hvordan Stortinget skulle reparere den store urett som taterne hadde blitt ofre for i århundrer. Det satte i gang en utvikling som fortsatt pågår, og som slett ikke er i mål, men som har hatt enorm betydning for dem det gjelder. I februar 1998 ba norske myndigheter offisielt om unnskyldning for hvordan romanifolket/taterne hadde blitt behandlet. I 1998 ble de også anerkjent som en av Norges fem nasjonale minoriteter. Dette er ett av mange eksempler på Erlings innsats for å gi mennesker mulighet til å løfte hodet, få tro på seg selv og sine kvaliteter. Resultatene vil vises i generasjoner framover.

Jeg hadde gleden av å samarbeide nært med Erling i en del av hans arbeid i og rundt Oslo bystyre og Stortinget. Sammen med de dyktige RV-damene i stortingssekretariatet ble det utviklet tett kontakt med en rekke folkelige bevegelser, som plutselig fikk en kanal rett inn på Stortinget. Da jeg var leder av RV 2003–2007 og deretter Rødt 2007–2010, var han også en viktig kilde for meg til kunnskap om Norges deltakelse i krigføringen i Afghanistan og selvsagt til kunnskap om kurderne. Hans langvarige engasjement for palestinerne må også nevnes.

Jeg har vært en av de mange som har fått pågangsmot og selvtillit fra Erling. Han fikk mennesker til å vokse. Han var sterkt engasjert i kampen her og nå, men var nøye på å sette det i sammenheng med den langsiktige kampen for menneskenes frigjøring og selvbestemmelse, for arbeiderklassen, for kvinnene, for de store massene av mennesker over hele verden.

Erling døde som et kjempende menneske. Den kampen føres videre av alle dem han inspirerte, og mange vil bruke den kunnskapen og innsikten han har etterlatt seg til å styrke sin egen innsats for frigjøring. Slik vil han virke som en ­kraftkilde i kampen lenge, lenge etter at han nå er død. Derfor blir min siste hilsen til Erling den ­hilsenen som gis til aktivister som etter sin død inspirerer til fortsatt kamp:

Rest in power!