Det var et litt pikant og privat sammentreff som gjorde at jeg første gang fikk nyss om Lars Myttings forfatterskap. Det var senhøstes 2005, et par måneder før han debuterte, og før jeg hørte navnet hans. Forlaget Gyldendal hadde nettopp utgitt boka «Venus. Norske kvinner sett nedenfra» – «en bok om det kvinnelige kjønnsorgan og norske kvinners seksuelle fantasier», som det het i en forlagsomtale, «en bok som pirrer, provoserer og opplyser». Det var så sant som det var sagt; et stort og usedvanlig billedskapende lanseringsintervju i Magasinet i Dagbladet egget meg til å skrive et ungdommelig eplekjekt og ironisk leserinnlegg der jeg kommenterte enkelte statistiske funn som forfatterne presenterte. For eksempel: Greit nok at bemerkelsesverdig mange drømte om en runde i bingen med «monstre og demoner» – vi har alle vårt. Kanskje stammet denne fantasien fra «Sagaen om Isfolket»-bøkene som hadde vært så populære i tiårene før? At et titalls kvinner også hadde virkeliggjort fantasien, derimot – spennende.

Det var første gang jeg hadde noe på trykk i en avis, og jeg tenkte ikke på at Dagbladet (i motsetning til Klassekampen) den gang ble lest også i min barndoms grønne dal, som jeg for lengst hadde forlatt. Løssalgsavisene ankom den lokale, døgnåpne bensinstasjonen omtrent samtidig som bygdas eneste serveringssted stengte, så allerede i tretida om natten fikk søsteren min den første tekstmeldingen: «Ser at broren din skriver om kvinner og sex i Dagbladet.» Min mor var beskjemmet, med en viss grunn, for det presten sier om Myttings fiktive bygd Butangen i Hekne-trilogien, kunne like godt ha vært sagt om våre sambygdinger: Om slarv var en kunstart, ville bygdefolket utsmykket katedraler.

Kort tid etter kom det meg for øre at forlaget var i stuss over at en romanfigur fra en kommende utgivelse drev og kjekket seg på frihånd i Dagbladets spalter. Ja ha, hva skulle dét bety? Jeg fulgte nøye med på Gyldendals vårliste, og jo, allerede i januar 2006 kom Lars Myttings «Hestekrefter», og selv om hovedpersonen Eriks signatur skuffende nok ikke var lik min likevel, delte vi faktisk dette merksnodige etternavnet: Fyksen.

Samtidskritikk på høyt turtall

Det er klart det ble samtaleemne i slekta. Det var ikke hvert år min gamle far leste en bok, men akkurat «Hestekrefter» pløyde han to ganger. Om den fiktive kommunen Annor sa han: «Dæ er Sør-Fron.» Hans eldste bror, føderådsmann og patriark på gården i Østre Gausdal der det aparte navnet stammer fra, skal derimot ha ringt Mytting, denne freidige penneknekten fra Fåvang, og tilkjennegitt en halvkvedet misnøye med at slektsnavnet ble brukt til ablegøyer. Eller var det misnøye? Det kan ha vært en slags mumlende stolthet.

Jeg har med andre ord lenge hatt en både familieorientert og selvsentrert interesse for Myttings forfatterskap. Jeg så lenge på Erik Fyksen som en åndelig storebror, en å se opp til; «Hestekrefter» kunne sågar by på like kvalifiserte innsikter om kvinnelig kjønnsdrift som Dagbladet, ikke minst den evige sannhet at veien til bygdejenters hjerte kun er farbar med bil: «Fra jentene var konfirmert ville de bli sett i bil. Ved sida av fotballgutter, odelsgutter eller befalsskoleelever.» Den svært endringsmotvillige bilmekanikeren og eieren av Norges siste Mobil-stasjon – med den oppløftende Pegasus-hesten, poesiens guddom, i logoen – var definitivt min mann.

«Hestekrefter» er en sjarmerende historie om den lille mann i senkapitalismens vold: Når konseptutviklerne hos morselskapet inne i Oslo vrøvler om «kjerneverdier», «trivselsfremmende elementer» og bensinstasjonen som «positiv livsarena», får både Erik og leseren krupp, fnatt, mark og spader. Nå var ikke satiren over slik evneveik konsulentkaudervelsk direkte duggfrisk engang i 2006, men desto mer nedslående er det å innse hvor aktuell den fortsatt er i dag. Etter flere tiår med latterliggjøring lever denne PR-sjargongen i beste velgående hos alt fra reklamefolk til forlagsdirektører. Det lover ikke godt for den klare tanke eller litteraturens gjennomslagskraft, men så var da heller ikke «Hestekrefter» en optimistisk bok.

Da kjedekontoret vil prakke sine «måltidsløsninger» (pølse og ciabatta) på Erik, er begeret fullt. Erik er mekaniker, en håndverker og en fagmann; han mener motorolje på fingrene er uforenlig med å smøre italienske rundstykker, og han vil i hvert fall ikke bytte ut Mobil-stasjonens mystisk velassorterte delelager med overprisede dagligvarer. Erik Fyksen var en bilmekanikernes Dag Solstad: hoderystende oppgitt over den nye tid, en forkjemper for eldre kunnskap og tradisjonsrike verdier.

Kloke hender

Feiringen av håndverksmessig dyktighet skulle vise seg å bli det mest stabile elementet i Lars Myttings forfatterskap. En kan se det i den tause feltkunnskapen hos soldatene i hans neste roman, «Vårofferet» (2010), der for eksempel førstehjelp og sårforbinding sitter i hendene; hendene husker. I «Svøm med dem som drukner» (2014) kommer det klarest til uttrykk i snekkerarbeidet til hovedpersonens mystiske grandonkel, som produserer kunstferdige art deco-møbler i mondene Paris og kan trylle fram bygdas mest praktfulle likkiste av flammebjørk fra slektas egen skog. Og når trevirke er nevnt, må vi selvsagt ikke glemme «Hel ved» (2011). Også effektiv fyring og vedhogst hviler på kunnskap, og merkelig nok må en kunne si at sakprosaboka «Hel ved» også ble romanforfatteren Myttings store gjennombrudd. Samtidig ga den hele forfatterskapet en felles metaforisk overskrift: Det solide og velgjorte står i sentrum; heltene er helstøpte, likendes og ranke i ryggen. Vi kan nok skimte sprekker og sårdannelser i det emosjonelle virket, men moralsk sett er de hel ved.

Til slutt kommer så Hekne-trilogien, som i høst er blitt avrundet med den storslåtte «Skråpånatta». Disse bøkene er en håndverksmessig fest, en festival som feirer praktisk dyktighet, kløkt og snarrådighet. Enten det handler om å demontere en stavkirke, dyrke opp en setervoll, fly et propellfly eller å jakte rein, gir Myttings romanpersoner oss en demonstrasjon på aller høyeste ferdighetsnivå. Selv en trehendt kontorist som undertegnede, som knapt har satt sine føtter ute i Guds frie natur, opplever illusjonen av å forstå reinsdyrets finere instinkter etter å ha lest Hekne-trilogien. Alt kan graderes etter dyktighet: I «Skråpånatta» slår vår heltinne sosial knockout på noen ordentlig uspiselige nazister i kaffeselskap ved hjelp av et kaketeknisk C-moment: Hun kan «spise skrull uten asjett under», underforstått: uten å søle. Skrull later til å være omtrent det samme som krumkake, mens ordet kanskje er i slekt med strull. Skrull med moltekrem – her er vi ved det virkelig lokale og eksotiske. Min medfølelse går til Myttings oversettere nedover i Europa.

På diktningens vinger

Det er lett å tenke seg at dette fingerferdige og håndfaste har bidratt til populariteten til dette forfatterskapet, som jeg har fra forlagskilder at også blir lest av menn. For er ikke nettopp dyktighet et avgjørende element i mange av de sjangrene som mannlige lesere tradisjonelt har flokket seg rundt – western, krim, krigs- og spionthrillere? I så fall er det paradoksalt at Hekne-trilogien – «Søsterklokkene» (2018), «Hekneveven» (2020) og «Skråpånatta» (2023) – faktisk må kategoriseres som en melodramatisk slekts- og kjærlighetsroman med overnaturlige elementer.

For å ta handlingen helt kort for de uinnvidde: I bunnen av historien ligger et sagn om de såkalte Hekne-søstrene, to siamesiske tvillinger på 1600-tallet med et nesten utenomjordisk talent for billedvev. Faren deres donerte to kirkeklokker til den lokale stavkirken for å hedre deres minne. Deres mest monumentale verk, Hekneveven, har vært forsvunnet i hundrevis av år, men skal visstnok kunne forutsi selve apokalypsen, skråpånatta som det heter i romanens språk. Romanens hovedhandling, som strekker seg fra 1879 til 1945, spinner videre rundt familien fra gården Hekne i Gudbrandsdalen, på det fiktive Butangen, «en sidedal mellom Fåvang og Tretten»: Særlig sentralt står Astrid Hekne og hennes sønnedatter ved samme navn samt, ikke minst, deres forhold til bygdas prest gjennom mer enn seksti år. Ved verkets start blir stavkirken revet og flyttet til Dresden, og de to kirkeklokkene kommer bort fra hverandre. Spørsmålet om gjenforeningen av søsterklokkene rammer inn hele det grandiose menneskelige dramaet som utspiller seg over trilogiens femten hundre sider.

Og for et drama! Mytting nekter seg ingenting fra melodramaets koldtbord: Her er storslagen kjærlighet og ukjente tvillinger, gåtefulle sagn og dystre spådommer, rivalisering og misunnelse, sykdom, krig og brutal død. Her er sladrekjerringer og bygdedyr, overtro og bakstrev, men også rakryggede bønder og staute budeier, innsatsvilje og nytenkning, og inne i bruset fra denne myldrende fortellingen finner vi også svaret på hvorfor Mytting aldri er blitt avfeid som melodramatisk underholdningslitteratur: Det er en språklig og litterær kraft i disse bøkene som overskrider alle sjangergrenser. Det språklige registeret spenner fra det tørt tekniske som kan beskrive for eksempel effekten i en likestrømsdynamo, til det flammende vokabularet som feier over kjærligheten, døden, Gud og evigheten i ett sveip. Høystil og muntlige, dialektale innslag står side om side. Mytting veksler sømløst mellom det prestelig pompøse – «For stormen skal skake og stormen skal rive og vi skal fryse og vi skal sulte» – og det folkelige dagligspråkets små overdrivelser: «Kristine skjelte ham ut så taksteinen nesten datt av huset.» Leserne svelger det høystemte fordi det så gjerne er forankret i det jordnære:

[H]usmannsplasser og små tømmerhus var vaglet på oppsiden av skrinne jorder som gikk rett nedi elva, ofte så hengebratte at folk bare kunne arbeide med rumpa vendt nedoverbakke.

«Feiringen av håndverksmessig dyktighet skulle vise seg å bli det mest stabile elementet i Lars Myttings forfatterskap.»

Dette var Butangen, og dette var menneskene.

De hadde sin levetid, slik en skigard og en plog har sin.

Rundt Myttings forfatterskap kan antagelig både Hemingway- og Wassmo-entusiaster samles, og bruken av språket og stilnivåene vitner om en håndverksmessig dyktighet som er sjelden i norsk samtidslitteratur.

«Det er en språklig kraft i disse bøkene som overskrider alle sjanger­grenser.»

Lengselen mot det førmoderne

Myttings suksess er nå så formidabel i inn- og utland at en begynner å lure: Hva handler dette om? Det hele eksploderte med «Hel ved» – men hvorfor denne interessen for vedfyring, det er da ikke vår viktigste varmekilde? «Hel ved» har til og med funnet et marked i England, et land som knapt har ved.

I det hele tatt hører mye av kunnskapen Mytting formidler, hjemme i samfunn fra tidligere tider. En gang «var besteforeldrenes kunnskap det mest dyrebare som fantes, for livet utspant seg på samme måte som det hadde gjort i hundreårene før». I den moderne tid endres samfunnet så fort at den gamle kunnskapen i enkelte tilfeller mister sin nytteverdi: «Ingen trengte å vite at det måtte hentes vannspann fra bekken for å fylle staurhullene i tørt vær, ellers ville kornbåndene falle over ende.»

Den undergangen som ble spådd i Hekne-søstrenes billedvev, er selvsagt annen verdenskrig, modernitetens store sivilisasjonssammenbrudd. Annen verdenskrig markerer imidlertid også et vendepunkt for det gamle norske bondesamfunnet som Hekne-mytologien springer ut fra. Fra å være landets viktigste næring har jordbruket vært i jevn nedgang siden industrireisingen i etterkrigstida. Bygdas prest bejaer for så vidt utviklingen, der elektrisitet og andre nyvinninger gjør arbeid og dagligliv enklere, men har et nyansert syn. Selv om det gamle bondesamfunnets fornuft og folketro til syvende og sist vinner over den sentraleuropeiske kristenkultur i den gamle prestens øyne, så er han egentlig en framskrittets mann – men gjelder det også Myttings lesere? Kan det være at flere enn meg har en rem av Erik Fyksens hud?

Jeg kommer i tanker om en annen usedvanlig populær historisk romanserie med bondesamfunnet som bakteppe, nemlig Trygve Gulbranssens Bjørndal-trilogi, som startet med «Og bakom synger skogene» (1933). Etter at den moderne tid skritt for skritt hadde gjort den vestlige verden til et bedre sted å leve for de brede lag, kollapset samfunnet i verdenskrig, finanskrise og arbeidsledighet – og Gulbranssen solgte tilbakeskuende bonde- og naturskildringer i millionopplag. Er Mytting-suksessen på en tilsvarende måte uttrykk for en lengsel vekk fra senmoderniteten, vekk fra klimadebatt, sosiale medier, omseggripende teknologisering og en polarisert offentlighet, mot et mer gammeldags liv der moralsk ryggrad og kloke hender hadde betydning?

Slektstavla

Myttings bøker er åpenbart bygget på enorme mengder research, og én kilde har antagelig vært spesielt viktig: Lokalhistorikeren Ivar Kleivens verk «Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen» i flere bind (1915–1930), skrevet på nokså lydrett gudbrandsdalsdialekt. I bindet for Lesja og Dovre står om et «Hekne-aakle», en stor billedvev som «tve ihopvuksne jento ha vove», og som ble donert til kirka. I bindet for Ringebu hører vi en annen historie, om to andre jenter som på samme måte «va ihopvokse ne’ante og oppover te beltes». Foreldrene deres skal ha donert to gilde klokker til kirka som ifølge sagnet skal ha kommet bort fra hverandre.

Selv leter jeg opp disse opplysningene i Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle, og i teksten om «Systerklukkon’» blir jeg sittende og stirre på innledningen: «På nere Vesta i Vekkom [i Ringebu] vart dæ ein gong attenne i 17-hondretale fødde tu tvillingjento […]» Nere Vesta! Jeg skvetter av navnet. En gang på 80-tallet mottok nemlig min far en solid konvolutt poststemplet et sted i Spania. Avsenderen var en halvfjern slektning, og innholdet var en diger slektstavle formet som en halvsirkel. Denne fant jeg igjen i fjor da jeg begynte å rydde i papirene etter mine foreldre. I sentrum av tavla var to av mine tippoldeforeldre; selv befant jeg meg i ytterste krets sammen med to hundre firmenninger, tremenninger og søskenbarn. Nettleseren har gått varm etter at jeg fant tavla, for den pekte videre mot mengder av den typen informasjon som aldri gløder med noen form for betydning før man selv har passert midten av livet: slekts- og lokalhistorie. Mest interessant i denne sammenhengen var sentrum av slektstavla. Før min oldefar ble sendt til gården Fyksen for å bli odelsgutt for sine sønneløse besteforeldre, ble han født som eldste sønn på Nedre Vestad gård, litt opp i Vekkomsvegen ovenfor Ringebu stavkirke.

Det er mørketid og familiehøytid, og jeg sitter på nytt og finleser slektstavla. Dessverre er det ikke, og har aldri vært, noen Erik i ytre krets.