Mars 2022 var en fæl tid. Vi hadde ennå ikke rukket å stivne i stoisk utholdenhet av de stadig sjokkerende nyhetene. Russland, som vi deler 1300 kilometer grense med, hadde innledet en bestialsk angrepskrig mot en annen av sine naboer. I Finland forsøkte vi, fra ulike vinkler, å finne en måte å forholde oss til det på: som aktivert krigstraume med røtter i Finlands egne kriger (slektsminner, den nedarvede redselen for krig), som geopolitisk nyorientering (må vi inn i Nato nå?), som praktisk omstendighet (hva skjer med alle slekts- og handelskontakter over grensa?)