Å lese Alfred Döblins (1878–1957) polske reiseskildringer fra høsten 1924 er som å tråkle seg gjennom en gjengrodd, skyggelagt labyrint. Idet veien ut synes lysende klar, ramler nye konstellasjoner ned med forgreininger fram og tilbake i århundrene og forkludrer fri ferdsel – nåtida er full av rester av fortid som presser seg på.