Med den slående tittelen «Mennesket i dystre tider» er det som om Hannah Arendts bok peker rett inn i vår tid, selv 55 år etter at den først ble utgitt. Tittelen henspiller på ti mennesker Arendt skriver om, noen hun hadde kjent, de fleste ikke, alle nå døde. Det de hadde felles, med ett unntak, var at de levde og virket i det 20. århundre, med «sine politiske katastrofer, moralske ulykker og sine forbløffende nyvinninger på kunstens og vitenskapens område.» Alle bar de spor av en dyster tid, og likevel, de var i stand til å bevare en forbløffende uavhengighet, i tanke og handling.

Arendt er mest kjent for analysen av Adolf Eichmann, en av de hovedansvarlige for organiseringen av Holocaust. Da hun kom til Jerusalem for å overvære rettssaken mot ham i 1961, ventet hun å se et monster. I Eichmann så Arendt en byråkrat som hadde vært ivrig i tjenesten, og som gikk helt opp i nazismen, totalt disiplinert, fullstendig konform. Begrepet om «ondskapens banalitet» har vært omstridt, og blitt misforstått, men viser Arendts interesse for forholdet mellom tenkning og samvittighet. Menneskene som portretteres i «Mennesket i dystre tider» kan i så måte leses som motsatser til Eichmanns mangel på tanker for andre, hans Gedankenlosigkeit. Det handler om mennesker som nettopp ikke tilpasset seg, og som var villige til å sette enhver tanke på prøve overfor verden, som hun skriver i det ene av to essayer om Karl Jaspers. Tenkning angår vår felles verden. Man kan føle avmakt, men forblir like fullt forpliktet på verden.

Menneskets storhet

Til å begynne synes boken å bestå av en serie korte biografier. Men Arendts tilnærming bryter snart med dette inn­trykket. Gjennom nærgående tekststudier og skildringer av livsavgjørende hendelser og relasjoner kommer hun på spor av sammenhenger mellom tenkning, holdning, tale og skrift. Disse sammenhengene blir imidlertid ikke forklart med henvisning til omstendigheter i den enkeltes liv. Det kan nærmest virke motsatt, som når Arendt i portrettet av Rosa Luxemburg skriver at hun prøver å se historien gjennom et prisme av den enkeltes liv: Hvilke dystre tider var disse livene et svar på? Og hvilke muligheter for liv åpnet seg i disse menneskene, ikke bare i deres levetid, men også for oss, nå? Arendt har blikk for hvordan disse livene også gir oss mulige og friere tenkemåter, ja, slik ­Luxemburgs trassige tale faktisk også peker på vår egen tid: «Hun nektet nemlig kategorisk og fra begynnelse til slutt å betrakte krig som noe annet enn en forferdelig katastrofe, uansett hva som måtte komme ut av den.»

Arendts sterke tillit til det menneskelige er påfallende, mennesket som er i stand til å tenke, skrive og handle på uventede og selvstendige måter. Hun kaller det endatil menneskets «storhet». Hun kunne i enhver person se en skaperevne som går langt utover alle de psykologiske begreper og vendinger vi gjerne tyr til når vi skal forstå oss selv og andre.

Men hvorfor portretter av enkeltmennesker? I det siste seminaret før Arendt døde, ba hun studentene lese biografier heller enn teoretiske skrifter. Hvilken form for forståelse var det hun slik ville legge til rette for? I forordet gir hun oss et hint, når hun skriver at vi i mørke tider, har rett til å forvente en anelse av lys. Men lyset kommer ikke fra begreper, teori eller ideologi, heller er det enkeltmennesker som gjennom sine liv kan tenne et blafrende og ofte ganske svakt lys.

Det rike og rare

Arendt lar seg lede av sin egen beundring for hvordan dette er enkeltmennesker som har klart å beholde en indre frihet og selvstendighet, selv når de har blitt rammet og skadet av sin tid. De tar del i og konfronterer sin samtid gjennom tale og handling. For Arendt er det enkeltmennesket som handler; det er det særskilte mennesket som kan begynne noe nytt, og iverksette noe som verken er ventet eller tilpasset den verden som alt finnes.

Arendts følsomhet for det særskilte viser seg i det at hun i essayene har en nokså ulik tilnærming. Essayet om Rosa Luxemburg er for eksempel skrevet med stor ømhet, essayet om Walter Benjamin sirkler melankolsk og undrende om det vanskelig forståelige ved hans tenkning, det om Bertolt Brecht er bokens mest kritiske.

Essayet om Benjamin forteller om et liv som leves så uten tilpasning at han går under. Som flyktning fra nazistene tok han sitt eget liv i desperasjon da grensen mellom Frankrike og Spania, i Port Bou, viste seg å være stengt. Dagen etter var den imidlertid igjen åpen. Arendt interesserer seg nettopp for det utilpassede ved Benjamin. Han fulgte sine lidenskaper, for eksempel fascinasjonen for ørsmå ting. «For ham var størrelsen på et objekt omvendt proporsjonal med dets betydning», skriver Arendt og bruker som eksempel Benjamins beundring for to hvetekorn i Musée de Cluny, der en jødisk bønn var skrevet inn. For Arendt blir Benjamins fryd over disse hvetekornene uttrykk for det hun mener alltid var i sentrum for ham: «Det som fascinerte Benjamin var aldri en idé, det var alltid et fenomen.» Likevel, hans fascinasjoner stod alltid i forhold til en menneskelig, historisk verden. Han søker seg frem til materielle og språklige spor av menneskelig liv, ikke for simpelthen å bevare dem, men for å redde «det rike og rare», som Arendt skriver, inn i de levendes verden, det som verken «kommuniserer» eller helt kan tilpasses verden.

Det fremmedartede i et liv

Benjamin bryr seg ikke, skriver Arendt, med rasjonelle og konsistente tanke­systemer; tenkemåten er poetisk. Den viser seg også i Benjamins væremåte, minnes hun; de møttes i Paris, mens de begge var på flukt fra Hitler: «gestene hans og måten han holdt hodet på når han snakket; væremåten hans, men særlig tale­språket hans ned til ordvalg og setningsbygning; og endelig hans bent fram egen­artede smak – alt dette virker så gammeldags som om han hadde kommet drivende fra 1800-tallet til 1900-tallet på samme måte som man driver i land på en fremmed kyst». Arendt nøyer seg ikke med å karakterisere Benjamins fremmedartede og utilpassede tenke- og væremåte; hun skriver også mye om hvordan hans frie bevegelser gjorde det vanskelig å bli forstått og publisert, i akademia så vel som av oppdragsgivere som sendte tekstene hans i retur. Altså: ­Benjamins frie tenkning var mulig, men gjorde ham også oversett og glemt i samtiden. Kanskje er det også derfor Arendt skriver om ham, for å vitne om et menneske som ikke tilpasset seg gjeldende standarder for tenkning, slik at hans lys kan spre seg, også for ettertiden?

Det å lese Arendts portrett av ham, gir et klart inntrykk av at hennes sensitivitet for hans poetiske stemme gjør henne i stand til å fange opp det fremmedartede i et liv. Hun skriver selv at hun forsøker å gripe kjernen i disse særegne livene, «hvordan de levde, hvordan de beveget seg i verden, og hvordan de ble berørt av en historisk periode». Essayet om den tyske poeten og dramatikeren Bertolt Brecht viser i så måte hvordan totalitær tekning skadet ham, og hans verk, også på tross av hans person. Flere av Brechts poetiske bidrag setter Arendt svært høyt, men hun lar ikke derfor være å forholde seg til hans politiske synder, som når han hyllet Stalins forbrytelser i en ode. «Visste han ikke hva han gjorde? Å jo, det gjorde han.» Likevel, Arendts kritikk av Brecht sikter kanskje mest av alt mot hvordan totaliserende ideologier og regimer avgrenset og skadet ham, og hans diktning. Klasseperspektivet i de kommunistiske klassikerne, Marx, Engels og Lenin, gjorde ham ifølge Arendt blind for jødeforfølgelsene. Som hun tørt påpeker: Han nektet å «se med egne øyne». Dette er vel også en fordring til oss: Hva er det vi kunne ha sett, ja, med egne øyne, om vi ikke var forblindet av våre egne ideer?

«Man kan føle avmakt, men forblir like fullt forpliktet på verden.»

Litt uventet er det at hun i dette essayet kommer særlig inn på dikterens oppgave. Da Brechts bosatte seg i Øst-Berlin, og på nært hold kunne se hva det innebar for mennesker å leve under et kommunistisk regime, forsvant overskuddet og friheten i diktningen hans. Brecht fikk i det hele tatt ikke til å skrive i Øst-Berlin, skriver Arendt, og han ønsket, på slutten av livet, ikke annet enn å reise i eksil. Brechts eksempel får henne til å se på diktningen som tenkningens frieste uttrykk. Det er dikterens oppgave «å formulere de ordene vi lever etter», skriver Arendt, ikke for å diktere oss, men for å vise andre livs­muligheter enn de som dikteres oss. Formuleringen er nærmest poetisk, men gir dikteren også et moralsk oppdrag.

Å leve ansvarlig

Det at Arendt er villig til å forfølge både Brechts blindhet, tap av dikterkraft og hans vitalitet og medlidenhet (som han ifølge henne prøvde å skjule, men som likevel skinner igjennom i nesten hvert skuespill), vitner om hennes følsomhet for den særskilte historiske kompleksiteten i et menneske. Kan hende er det også derfor hun tillater seg å betrakte Brecht som et eksempel: «Den stakkars Bertolt Brecht» kan «lære oss hvor vanskelig det er å være dikter, i dette århundret eller i en hvilken som helst annen tid». I denne forstand er Arendts essays også moralske, i ordets opprinnelige forstand: De vil lære oss at det er mulig, men også vanskelig å leve ansvarlig i dystre tider.

På denne bakgrunnen fremstår Arendts dragning mot ulike filosofer og diktere også som et forsøk på å handle, og bidra til skapelsen av en verden gjennom å lytte til og svare på deres tale, den talen som kommer fra skyggenes sfære, som hun skriver. Hun ser dem som varige følgesvenner i sinnets anliggender. Det er en humanisme Arendt her gir til kjenne, for sinnets anliggender må ikke forståes som det indre eller psyken. Snarere synes tradisjonens filosofer og diktere å minne henne om det som gikk tapt i og med bruddet med tradisjonen, et brudd hun mente kjennetegnet det tyvende århundret. Bruddet med tradisjonen innebar en befrielse fra autoriteter, men innebar for Arendt også et tap – et tap av en felles verden der ulike stemmer, erfaringer og perspektiv kunne komme til orde, brytes og skiftes.

Deltagelse

Arendts velkjente studier av totalitarismen viser hvordan en felles verden kan gå tapt. Hun ser det 20. århundret som en utvikling mot det hun kaller verdensløshet. Fornuften som er forankret i en felles forståelse av verden går tapt, og også sansen for skjønnhet. Også den felles og grunnleggende politiske samtalen om verdier og perspektiv, ja, verdensfortolkning, forsvinner. Men man får ikke nødvendigvis øye på denne utviklingen. I dag kan det skje når administrasjon og byråkrati tar over. Og verden kan også glemmes av de som søker brorskap, hevder Arendt med utgangspunkt i sin spesielle bakgrunn. Brorskap kan lokke med forståelse og varme. De kjenner imidlertid ingen bekymring for verden. Gjennom slike betraktninger får Arendt oss til å tenke over hva det vil si å være stilt overfor verden.

Arendts portretter av mennesker som har levd og handlet i sin tid, viser hennes nærhet til det litterære. Hun forteller mer enn hun teoretiserer, hun tenker i levd liv mer enn i systemer. Slik får hun frem at det fragile og usikre som ligger til mennesket, ikke hindrer det i å handle i verden. På den måten appellerer hun også til leserens sanser og dømmekraft. Hun legger så å si et ansvar på oss. En slik deltagelse var kanskje det Hannah Arendt ønsket å åpne opp for med denne bokens spesielle form; noe hun også kan ha ønsket med oppfordringen om å lese biografier framfor å sette seg inn teoretiske modeller da hun holdt sitt siste seminar. Var det for å lære oss å se klarere, nettopp når mørket ligger hos oss?