Tippoldemoren min het Bertha, og da hun fødte en datter i Sulitjelma i 1902, kalte hun henne Edel Kathinka. Jeg vet ikke hvorfor hun valgte akkurat det navnet – kanskje var det bare, som faren min mener, et typisk nordnorsk navn. Jeg for min del, når jeg tillater meg å dikte, tror heller at hun ville gi den vesle jenta si det fineste og rikeste hun kunne tenke seg. For noe særlig mer enn et navn hadde ikke Bertha å gi.
Oldemoren min døde da jeg var seks år. Det er ikke til å tro at vi har bodd i det samme landet.
Når uskylden ikke finnes
Sulitjelma-opprøret
