Et stykke inn i mitt fjerde studieår på universitetet befant jeg meg på et mørkt, støvete seminarrom i den ene enden av en unnselig korridor på Sorbonne i Paris. Veilederen for den lille gruppa masterstudenter jeg var del av, var, til forskjell fra de fleste av sine kollegaer, en åpen og omgjengelig fyr som i tillegg til å lære oss et og annet om filosofi, også hadde ambisjoner om å være både yrkesveileder og å vise oss litt om livet selv. Etter i noen år å ha blitt utsatt for en rekke av professorer som etter tur nektet å sette karakter på de verdiløse essayene våre, som skrev flere meter lange greske sitater på tavla og sukket tungt når vi ikke forsto dem, og som indirekte, men ikke mindre tydelig ga beskjed om at alle som ikke hadde doktorgrad bare kunne holde kjeft, kjentes disse ukentlige seminarmøtene underlig luksuriøse og livsnødvendige på samme tid – som å meske seg med en eske konfekt etter først å ha blitt sulteforet et par uker.