Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Inger Bråtveits roman flyter tidvis utover sine bredder, men har fantasi og originalitet.

Ringer i vannet

Anmeldelse5. august 2023

Vasskraft: Hesten er et sentralt motiv i Inger Bråtveits nye roman, der jegpersonen reiser hjem til en kraftbygd på Vestlandet. Skissen er tegnet av Johannes Flintoe i 1822. Foto: Nasjonalmuseet/Wikimedia Commons

Inger Bråtveit

Vassarv

Roman

Forlaget Oktober 2023, 224 sider

I Inger Bråtveits forfatterskap spiller vann en sentral rolle, seinest i «Dette er også vatn» (2018). Det gjelder også for årets roman, «Vassarv». En vassarv e er en liten plante som er utbredt i Norge. I boka opptrer den som ugress på gården der jegpersonen har vokst opp. Ordet vekker i tillegg en annen assosiasjon: vann som arv , forbindelse mellom mennesker.

Gudinnene i dei homeriske tekstene er handlekraftige, verkelystne og energiske. Kvifor blir dei så ofte pakka inn i ein kjønnsstereotyp kalkun?

Sanninga om Homer

EssaySolveig Aareskjold5. august 2023

Vegvisar: Athene viser Odyssevs heim til Ithaka i dette måleriet av Guiseppe Bottani. Foto: Wikimedia Commons

I fjerde song i Odysseen stansar ei vogn med to skumsveitte hestar framføre og to støvete ungdomar oppi utmed porten til ein herskapleg bustad i småkongedømet Sparta. Den eine er tjue år gamle Telemakos frå den steinete øya Itaka. Han er ute og leiter etter far sin, som drog i krigen då sonen var så liten at han ikkje har noko personleg minne om han, berre eit botnlaust sakn etter ein far som aldri kom heim.

Er det virkelig slik at humaniora fremdeles betrakter menneskenes omgivelser som ren, uberørt natur?

Kropp og kultur

AnmeldelseArne Johan Vetlesen5. august 2023

I naturen: Paul Cézannes maleri "Baigneurs" (badere) malt mellom 1901 og 1904. Foto: Wikimedia Commons

Espen Stueland

Historien med eller uten kropp?

Essay

H//O//F 2023, 151 sider

I et sentralt avsnitt i sin nye bok skriver Espen Stueland: «Under koronapandemien ble det tydelig hvor små forventninger samfunnet har til humaniora, og samtidig hvor lite beredt eller villig de ulike fagene er til å ‘gå inn i sin tid’, være til stede i offentligheten». Stueland viser til at humaniora ikke er nevnt en eneste gang i Koronakommisjonens to rapporter, samt at omtalen av de humanistiske fagene i forskningsmeldingene er blitt stadig kortere siden 1970- og 80-tallet.