Når jeg åpner døra inn til ærverdige Gimle Kino på Frogner, i ærend av å se Greta Gerwigs ekstremt mye omtalte Barbie-film, forventer jeg ikke annet innenfor dørene enn det som har møtt meg mange ganger før: Synet av stilige par og små vennegrupper som sitter på barkrakker og snakker lavt mens de nipper til vinglass eller kaffe. «Unnskyld meg!» smiler en munter kvinne med rosa cowboyhatt idet hun smetter forbi meg. Det er i det øyeblikket jeg retter blikket innover i lokalet og brått blir stående som en slags forvirret Obstfelder: Foran meg myldrer det av folk i rosa. Rosa jeansjakker. Rosa briller. Rosa capser, rosa kjoler, rosa hår, rosa boots. Når kinofølget kommer, nikker jeg megetsigende mot det rosa mylderet: «Sjekk antrekkene!». «Du går jo i rosa du og», repliserer min venn. Jeg stirrer perpleks ned på kjolen min. Oi. Ganske riktig. Jeg har faktisk på meg en kort kjole med store rosa blomster som jeg ikke har brukt på årevis. Hvorfor akkurat i dag? Det slår meg at jeg i det siste har begynt å lure på om ikke rosa egentlig er en ganske fresht og en muligens sterkt undervurdert farge. Jeg har også kjent på en nesten uimotståelig trang til å se nettopp denne Barbie-filmen: Tenk å oppleve filmens real-size versjoner av Barbies drømmehus fra 90-tallet (som jeg hadde absolutt null interesse for som liten), ville ikke det være fantastisk? For ikke å snakke om Ryan Goslings etter sigende Oscar-verdige tolkning av rollen som Barbies beundrende side-kick Ken? «Noe sier meg at Barbie-filmen har hatt en over gjennomsnittet vellykket markedsføringskampanje», mumler jeg på vei inn i kinosalen.