Blant venstresidas mange paradegreiner opp gjennom årene, står kritikken av familien, og særlig av kjernefamilien, i en særstilling. Det er ikke til å undres over. Ikke bare har familien som institusjon vært den strukturen økonomisk fordeling og ulikhet har sprunget ut fra – familien har også vært stedet hvor undertrykkelsen av særlig barn og kvinner har fått form. De fleste voldtekter og drap som blir gjort på kvinner, begås fremdeles av nåværende eller tidligere partnere og/eller familiemedlemmer, og hjemmet og kjernefamilien er det stedet hvor barn oftest utsettes for vold, overgrep og andre typer omsorgssvikt. Burde det ikke finnes andre og bedre måter å organisere livene våre på?