Det er en tragedie. Ikke boken til Henrik Thune – som er glimrende - men historien den forteller. Og det er egentlig flere historier som fortelles mellom linjene. Historien om Libyas skjebne, som siden krigen i 2011 har blitt et land preget av oppløsning, vold og bunnløs fattigdom. Historien om diplomatiets stadig mindre rolle i USAs utenrikspolitikk, som bekrefter Ronan Farrows godt dokumenterte tese om «War on Peace». Historien om Norge som fredsnasjon, hvis skjebne flere av oss har vært bekymret for. Og sist, men ikke minst, historien om verdenspolitikkens stadige tilbakefall til krigen som sluttspill.