På sengekanten

Gudleiv Forr – journalist, forfatter og historiker

– Det er vel her man skal prøve å framstå som litt intellektuell, da.

– Det kan du få velge selv.

– Jeg skal til Irland om to uker. Så jeg leser alt om vikingene for tida, blant annet «Aschehougs norgeshistorie» bind to. Jeg har ellers nettopp avsluttet en meget interessant biografi av Tore Li om Finn Lied, som betydde veldig mye for utviklingen av Norge etter krigen. Og så er det jo svært å kunne fortelle at jeg har lest ut hele boka til Håvard Friis Nilsen, «Du må ikke sove», om Wilhelm Reich og psykoanalysens historie i Norge.

– Preger historikeren i deg hva du leser?

– Det gjør den. Men det hender jeg også leser skjønnlitteratur. Jeg har lest tre av bøkene til Annie Ernaux. Alle har et historisk perspektiv i seg og jeg kjenner igjen mye av hennes synspunkter og opplevelser, selv om vi er i Frankrike i bøkene. Ernaux og jeg er like gamle, begge født i 1940.

«Jeg leser alt om vikingene for tida.»
— Gudleiv Forr

– Noen andre bøker du vil nevne?

– Jeg bør nevne at jeg akkurat nå også leser «De arabiska folkens historia», en svensk oversettelse av verket til Albert Hourani. I pensjonstida har jeg vært i alle arabisktalende land og fått en interesse for den arabiske historien og kulturen.

– Er du på søken etter nye forfattere, eller vender du ofte tilbake til gamle kjente?

– Jeg prøver å følge med sånn noenlunde. Det er lenge siden jeg har tatt for meg Duun og Hamsun nå, men når jeg vender tilbake er det til dem. Duun er min store favorittforfatter fra ungdommen. Når jeg har stått fast i min egen skriving, har jeg gått til Hamsun. Han inspirerer meg alltid med sin stil og struktur. YS

Nasjonalmuseet i Stockholm viser utstillingen «Följ med ut i Trädgården!», om hvordan mystiske og virkelige hager har vært skildret i kunsten, men også hvordan kunsten har etterlatt spor i hagene, fra middelalderen til i dag. Utstillingen inneholder 300 verk av kunstnere som Rembrandt, Watteau, Le Nôtre, Monet, Renoir og Carl Larsson. Bildet er «Adam i Paradis» av den danske maleren Kristian Zahrtmann. Utstillingen står til 7. januar 2024. BB

«Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi. Eig du lykka så er ho ikkje lengerberre di. Alt det som bror din kan ta imotav lykka di, må du gi.»
— Halldis Moren Vesaas i «Tung tids tale» (1945)

Fra bokhylla

At rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen kalles «Den kalde krigen», må føles snodig i mange deler av verden. Krigen var i aller høyeste grad varm i Afrika, Asia, Midtøsten og Latin-Amerika, der supermaktene støttet hver sin side i blodige konflikter i tiår etter tiår. Ett av de verste, men stort sett glemte åstedene var Indonesia på midten av 1960-tallet, som Vincent Bevins skildrer i boka «The Jakarta Method» fra 2020. Basert på avgraderte dokumenter, historiske arkiver og øyevitneskildringer forteller den amerikanske journalisten historien om USAs rolle i massakren av opp mot én million ubevæpnede mennesker i Indonesia i årene 1965 og 1966. Målet var å knuse det største kommunistpartiet i verden utenfor Kina og Sovjet. Arven ble en oppskrift som USA gjenbrukte deler av i land etter land, ikke minst i Latin-Amerika, som Bevins har rapportert mye og godt fra. YS

Res publica

Under generalstreiken i Storbritannia i 1926 var arbeiderne på trykkeriene blant de første som ble tatt ut i streik. Regjeringen etablerte da en ny avis, British Gazette, for å fortsette å spre sitt fagforeningsfiendtlige budskap. Valget som ansvarlig redaktør falt på finansminister og tidligere pressemann Winston Churchill, som skrev mye av stoffet i de åtte utgavene han rakk å lage av British Gazette. Fagbevegelsen svarte med å opprette streikeavisa British Worker, men ble raskt utkonkurrert av rivalen. British Gazette ble produsert og distribuert med hjelp fra streikebryterne i Organisation for the Maintenance of Supplies (OMS), med kjente britiske fascister i rekkene. Forsidetittelen i siste utgave var: «Generalstreiken avblåst». YS

Kringsjå

Et annet menneske

Vi lar surrogatidebatten strande på et isflak, mens fattige kvinner bærer byrden.

Sandra Lillebø

Illustrasjon: Knut Løvås

Hva er prisen for et jødisk egg? Det er spørsmålet som diskuteres i Sverige denne våren, etter at kjendisparet Micael Bindefeld og Nicklas Sigurdsson gjestet talkshowet til Carina Bergfeldt på SVT i mars. Der snakket de to om hvordan de fikk barn ved hjelp av surrogatmor i USA og delte åpent om hvor viktig det hadde vært for dem å få en jødisk surrogatmor, og at de hadde valgt nøye ut flere av det kommende barnets karakteristikker, blant dem kjønn.

Talkshowet fikk massiv kritikk både i sosiale medier og i avisene, og flere kvinneorganisasjoner anmeldte det til det svenske kringkastingsrådet. Det kan neppe ha kommet uventet på verken journalisten eller intervjuobjektene, for på sett og vis rakk Bindefeld og Sigurdsson å komme kritikken i forkjøpet: «Man kan si hva man vil, men der (i USA, journ.anm.) er det en etablert virksomhet», uttalte Sigurdsson i programmet.

Svensk opprop

Og enklere kan det i grunnen ikke oppsummeres: I bioteknologien, som i den øvrige teknologien, synes det å være teknikken og de kommersielle interessene som setter premissene for utviklingen, mens jussen og etikken kommer haltende etter. Når jeg søker opp «surrogati Norge» på google, er det første treffet som kommer opp en annonse fra det israelske surrogatibyrået Tammuz Familys norskspråklige nettside. De markedsfører seg som et formidlingsbyrå for surrogati i hele verden, men også som påvirker og lobbyist for lovendringer i liberal retning. På nettsida kan man lett klikke seg fram til hvilke muligheter man har i forskjellige land og i ulike livssituasjoner – som enslig, i et heterofilt eller homofilt parforhold – og prislista er selvfølgelig inkludert, med forskjellige kategorier ut fra ønsker og muligheter.

20. april, da debatten om surrogati hadde rullet i svenske medier en måneds tid, publiserte avisa Aftonbladet et opprop fra 31 kjente svenske kvinner som tok til orde for å forby internasjonal surrogati. Blant underskriverne var tidligere utenriksminister Margot Wallström, men også forfatterne Nina Björk og Kajsa Ekis Ekman. «Svenske borgere utnytter kvinner i fattige land», skrev de og krevde at politikerne umiddelbart innførte et forbud mot internasjonal surrogati, sju år etter at en statlig utredning konkluderte med at surrogati ikke var forenlig med kvinners og barns rettigheter og derfor ikke burde tillates i Sverige. Kronikken satte ord på en problemstilling som ikke blir mindre presserende med tida her i landet heller: Kan vi fortsette å stilltiende akseptere en praksis som er forbudt etter norsk lov for å beskytte kvinner og barn?

Riktig nok nevnes ikke surrogati eksplisitt i norsk lov. Men ifølge barneloven er det kvinnen som føder et barn, som skal regnes som dets lovmessige mor, og avtaler om å føde på vegne av andre, er ikke juridisk bindende.

Hvor stort omfanget av utenlandssurrogati er i Norge, finnes det ingen tall på, men i 2021 var det ifølge Utenriksdepartementet 61 norske menn som erklærte seg som far til et barn født i de landene hvor surrogati er vanlig, som USA, Colombia og (inntil nylig) Ukraina.

Bryter loven

Rent praktisk er det også gjennom faren (eller en av fedrene) at barnet får norsk statsborgerskap, i tilfeller der de to har en genetisk forbindelse. Dette kan for eksempel skje ved DNA-testing. I så fall er det også han som vil ha foreldreretten til barnet, mens partneren seinere må søke om stebarnsadopsjon. For at dette skal være mulig i det norske byråkratiet og rettssystemet, kan norske foreldre som kommer tilbake fra utlandet med barn født av surrogatmor, bli rådet av NAV til å krysse av for at mora er død.

«Norske foreldre bryter den eksisterende loven når de inngår avtaler om surrogati for å få barn.»

Norske foreldre bryter den eksisterende loven når de inngår avtaler om surrogati for å få barn. Når barnet er født, er det imidlertid barnets rettigheter fra barneloven og barnekonvensjonen som står i første linje, og foreldrene blir derfor som regel ikke straffeforfulgt.

Fem foreldre

Det betyr ikke at det er ukomplisert for de familiene det gjelder. Et barn født ved hjelp av surrogati kan ha opptil fem foreldre: én egg- og én sæddonor i tillegg til surrogatmora og de to bestillerforeldrene. Det gjør det komplisert å avklare hver enkelts forpliktelser og rettigheter i forhold til hverandre og til barnet, særlig fordi barne- og familielovgivningen kan være svært forskjellig fra et land til et annet. I India, for å ta ett eksempel, har ektepar en lovfestet rett til å få barn, ifølge en masteroppgave i juss om internasjonal surrogati fra Universitetet i Bergen i 2017. Og mens det er slektskap som først og fremst kan gi norsk statsborgerskap, er det i andre land fødestedet. I løpet av en lang prosess fra avtaleinngåelse, befruktning og svangerskap til barnet er født og overlevert til bestillerforeldrene, kan derfor mye skje. Eksemplene under er hentet fra den nevnte masteroppgaven og bioteknologinemndas gjennomgang fra 2015:

Et norsk par inngikk avtale om surrogati med donoregg og sæd fra bestillerfar med en surrogatmor i California. Paret ble separert i løpet av prosessen, og bestillermor fikk ingen rettigheter til barnet.
Et australsk par inngikk avtale med en thailandsk surrogatmor om en tvillingfødsel. Da det viste seg at en av tvillingene hadde Downs syndrom, ønsket bestillerforeldrene abort, noe surrogatmora motsatte seg. De hentet kun det friske barnet. Etter en tid med massiv medieomtale fikk også det andre barnet opphold i Australia.
En indisk surrogatmor døde kort tid etter å ha født et barn for et norsk par.
I Italia ble et ektepar som hadde fått barn via surrogati i Russland, og hvor ingen av foreldrene hadde genetisk slektskap med barnet, fratatt barnet, som deretter ble satt i fosterhjem.

Saker av denne typen får gjerne stor medieoppmerksomhet, men politisk og juridisk er det lite som skjer. Senterpartiets familieminister Kjersti Toppe har tidligere åpnet for å straffeforfølge foreldre som benytter seg av utenlandssurrogati, noe som blir avvist av kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen fra det andre regjeringspartiet, og omtrent der står saken fast – i et slags kompromiss som ingen er fornøyd med, og som i realiteten lar kvinner i fattigere land bære byrden mens vi fortsetter å være uenige.

Altruistisk surrogati

Om man skulle foreslå et annet kompromiss, ville den mest nærliggende løsningen kanskje være å forby og faktisk straffeforfølge utenlandssurrogati – men samtidig også åpne opp for altruistisk surrogati innenlands. Heller ikke det er noen garanti for alt går riktig for seg – da boligsektoren i Norge var strengt regulert til ut på 1980-tallet, var penger under bordet i forbindelse med kjøp og salg et utbredt problem. Og spørsmålet er om det vil være tilstrekkelig til å dekke etterspørselen i et marked bestående av ressurssterke, rike nordmenn med sterke ønsker om barn. Etter lovendringen som tillater eggdonasjon i Norge, er køene fortsatt lange, blant annet fordi donasjonsprosessen er så krevende at antallet givere er for lavt i forhold til etterspørselen. Men kanskje må det fortsatt være sånn: at det å få barn ikke er noe man selv kan være fullstendig herre over. Uansett hvor mange rettigheter og økonomiske muskler man har, vil man også i framtida fortsatt være avhengig av et annet menneske for å få det til. Et annet menneske, og en god porsjon flaks.