– Akkurat nå har jeg «Den norske skyld» av Anne Bitsch og «Ingen kan spytte på et smilende ansikt» av Synne Sun Løes liggende. «Den norske skyld» gjorde veldig inntrykk på meg, fordi den handler om Philip Manshaus’ drap på stesøsteren Johanne, som var adoptert fra Kina. Den andre boka skal jeg skrive om i Bokmagasinet. Den neste boka jeg skal lese, blir «Alle blir fri» av Guro Sibeko.
– Du er jo både redaktør og forfatter selv. Klarer du å se på lesing som noe annet enn jobb?
– På jobb er jeg vant til å lese manus på A4-ark, og jeg endrer nok lesemåten med en gang jeg får et manus i bokform. Jeg har likevel alltid et redaktørblikk med meg og ser etter ting som kunne vært skrevet annerledes. Nå har jeg uansett en pause fra redaktørjobben og en stor bunke med andre bøker som skal leses.
– Som for eksempel?
– «Vi er fem» av Matias Faldbakken har ligget på sengekanten en stund.
– Det er altså ikke akkurat koselitteratur det går i ...
– Nei, og jeg tror det er den type bøker jeg er ute etter. Og så har jeg veldig lyst til å lese «Forbryter og straff» av Kathrine Nedrejord, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris.
«Jeg har alltid et redaktørblikk med meg.»
– En klassiker du fortsatt har til gode å lese?
– Alt for mange. Det er alltid litt flaut når jeg ser sånne lister over hundre bøker man burde ha lest.
– Hva blir din score da?
– Veldig dårlig. Hvis vi snakker om norske klassikere, kan jeg jo nevne jubilanten Jan Kjærstad. Jeg har for eksempel ikke lest trilogien hans om Jonas Wergeland – ennå! YS
Musée d’Orsay i Paris åpner 28. mars en utstilling med malerier av Édouard Manet og Edgar Degas. De hadde felles erfaringer fra den fransk-tyske krigen 1870–71, der Degas var soldat, og etter Pariserkommunen i 1871, men etter hvert skilte deres veier. Manet beveget seg ubesværet i de parisiske salongene, mens Degas på slutten av livet ble helt isolert, ikke minst etter Dreyfus-saken (1894–1906), der hans antisemittisme ble intensivert. BB
«Og kun i mindet finder hjertet fred. / Min mor var ung. Det så jeg aldrig før. /Min far var glad. Og lykken bor et sted / bag Søndermarkens grønne tremmedør.»
— Tove Ditlevsen i «Den hemmelige rude»
Fra bokhylla
Ifølge den franske sosiologen Gérald Bronner, som vi intervjuet forrige uke, stammer den klassereisendes underlegenhetsfølelse ofte fra mangelen på en fortelling om seg selv og sin familie. For mange nordmenn var det Karin Sveens «Klassereise. Et livshistorisk essay» som først satte ord på hva det innebar å bevege seg fra en samfunnsklasse til en annen. Da den kom ut i 2000, åpnet den for en fornyet diskusjon om sosial klasse i norsk offentlighet, etter at fortellingen om at klasse ikke lenger var av betydning i norsk sammenheng, hadde fått dominere en lang periode. Men som Sveen så fint viser, er fortellingen alltid en «ongoing story»: «Fortellingene var prosessuelle, uferdige og på vei mot en ende som aldri kom, slik stedet aldri helt kom tilbake når vi nærmet oss det.» Boka streker opp Sveens egen reise fra arbeiderklassen i Hedmark til voksenlivet som universitetsutdannet forfatter, men gir også en rik og nyansert refleksjon over hva skriften og fortellingen er og kan være for den enkelte og for samfunnet. Kort sagt: En bok som ikke er ferdig med å sette spor. SL
Symra var et norsk-amerikansk litterært tidsskrift, utgitt i USA mellom 1905 og 1914. Kristian Prestgard og Johannes B. Wist var redaktører i Decorah-Posten, en av de største norske avisene i USA rundt 1900, da de startet Symra i 1905. Begge hadde bakgrunn fra folkehøyskole og nasjonsbygging i Norge. Innholdet i tidsskriftet var variert, med skjønnlitteratur, poesi og historiske fagartikler. Blant bidragsyterne var forfatter og professor Ole Rølvaag og historikeren Ernst Sars. Den første utgaven av Symra åpnet med Anders Hovdens vers «Helsing frå Noreg». Symra ga også ut bøker, blant andre «Norskamerikanernes festskrift» (1914), som ga en omfattende oversikt over norskamerikansk historieskriving på 1800-tallet. BB
Kringsjå
Vi endte opp med rovdyrs-kapitalisme
Martin Wolf i Financial Times har alltid vært den liberale globaliseringens mann. Nå slår han alarm.
Mathias Sindberg, Information
OLIGOPOL: – Det er ikke slik Adam Smith forestilte seg at en økonomi med fri konkurranse skulle fungere, sier Martin Wolf. Foto: Gian Ehrenzeller, NTB
Martin Wolf og Bernie Sanders satt i et radiostudio hos BBC. Sanders gjorde det Sanders alltid gjør: snakket om ulikhet, penger i politikk og rettferdighet for «the working people».
Da 76 år gamle Wolf fikk ordet, erklærte han seg stort sett enig. «Det er interessant at jeg fra et helt annet utgangspunkt har endt opp med ganske like synspunkter», sa han.
I tre tiår har Wolf vært en av verdens ledende finansjournalister for Financial Times. Han har heiet fram globaliseringen, hyllet frihandelsavtalene og jublet over liberalismens triumfer. Men i sin nye bok, «The Crisis of Democratic Capitalism», tegner han et mer nedslående bilde.
– Legitimiteten av ethvert system blir målt ut fra hva det leverer, sier Wolf, som mener det er stadig tydeligere at de liberale samfunnene ikke innfrir.
Markedet har ikke hevet levestandarden for de fleste, demokratiet har ikke produsert den tryggheten innbyggerne forventer. Resultatet er raseri, oppbrudd, mistillit og populisme. Wolf kaller det «demokratisk resesjon».
Demokratisk forfall
– Kapitalismen trenger demokratiet for å beskytte seg mot sine verste iboende tendenser, ikke minst monopoler og en plutokratisk elite som endrer spillereglene til egen fordel. Demokratiet trenger kapitalismen fordi alternativet er en konsentrasjon av økonomisk makt hos makthaverne, og en type system som aldri har tillatt, og antakelig aldri vil tillate, frie valg, sier han.
Wolf mener finanskrisa fra 2007 til 2012 var et avgjørende øyeblikk: et år null i det demokratiske forfallet. Den avslørte ikke bare den nye finanssektoren som en destruktiv boble, men også at de som hadde fått ansvaret for å forvalte og regulere økonomien, enten var inkompetente eller umoralske.
Men i motsetning til den venstreorienterte tolkningen mener ikke Wolf at krisa kun er et resultat av nyliberal politikk og kapitalismens eksesser.
– En betydelig del av utviklingen er drevet av forhold som var helt uunngåelige, forklarer Wolf.
Avindustrialiseringen
Tenk for eksempel på avindustrialiseringen, sier han, som har skapt et enormt hull der det en gang var millioner av gode, trygge, godt betalte industrijobber som ga solid status til arbeidstakerne. Noen arbeidsplasser har flyttet til Kina, men avindustrialiseringen skyldes først og fremst økt produktivitet.
– Det kreves stadig færre mennesker i produksjonen, sier Wolf.
Selv i vestlige land som Tyskland, der det fortsatt er mye industri og store overskudd på betalingsbalansen, har andelen av ansatte i industrien sunket.
Dessuten har de vestlige landene mistet det Wolf kaller sitt «monopol på industriell knowhow». Etter hvert som verdensøkonomien åpnet seg, ble teknologisk og praktisk kunnskap overført. Konkurransen ble hardere, og Vestens relative posisjon ble svekket. Det har skapt problemer i vår del av verden, ikke minst for arbeiderklassen.
– Den venstreorienterte fortellingen er bemerkelsesverdig nasjonalistisk. Å stanse frihandel, WTO og investeringer på tvers av grenser ville innebære at arbeiderklassen i Vesten skulle hatt privilegert adgang til kunnskapen bygget opp her gjennom århundrer. Det er en ekstrem form for nasjonalisme jeg er sikker på at Donald Trump ville omfavnet, sier Wolf.
– Moralsk sett er det vanskelig å beklage at Vesten har mistet sitt industrielle monopol. Det har gitt veldig, veldig mange mennesker et mye bedre liv.
For de rike er skatt frivillig
Det er imidlertid også problemer som kunne vært unngått, mener Wolf. Han er særlig kritisk til finansialiseringen av økonomien. Han siterer den tidligere lederen for Storbritannias finanstilsyn, Adair Turner, som mente at den evig voksende finanssektoren er «sosialt ubrukelig». Den bidrar ikke meningsfullt til samfunnet.
– Blir bedrifter drevet kun for å skape utbytte til aksjonærene, skaper det grunnleggende ubalanse. Det fører til et fall i investeringer, astronomiske lønninger og usikkerhet for arbeiderne. Det er en rekke studier som viser at det blir stadig mindre konkurranse i USA. Gigantiske og svært lønnsomme bedrifter, ikke minst i teknologiindustrien, har blitt til monopoler.
– Det underminerer kapitalismens dynamikk. Det er ikke slik Adam Smith forestilte seg at en økonomi med fri konkurranse skulle fungere.
Wolf påpeker at penger har «kjøpt» skattesystemet som «på flere ulike måter har enorme problemer med å beskatte store formuer og høye inntekter, inkludert profitt i bedrifter». Han skriver at det «stort sett er frivillig for de rike å betale skatt».
Nå foreslår han en «ny New Deal», der målet er at økonomien skal «tjene fellesskapet». Den skal skape «trygghet, muligheter, velstand og verdighet». Han mener man må etablere et forbud mot penger i politikken, sette de store teknologifirmaenes algoritmer under kontroll og beskatte både aksjeutbytte og CO₂-utslipp mer effektivt.
Det er små skritt, mens problemene Wolf beskriver, er veldig store.
– Krever ikke radikale problemer radikale midler?
«Effektiv politikk krever ekspertise og innsikt. Vi trenger eliten.»
— Martin Wolf
– Det kommer jo an på hva du mener med radikalt. Samfunnet vårt har klart å innføre gjennomgripende reformer før. Tenk på velferdssamfunnene i Skandinavia, tenk på New Deal i Amerika, tenk på Labours reformer i etterkrigstidas Storbritannia.
Hva er alternativet til de små skrittene? spør Wolf.
– Noen forestiller seg at man kan ha en revolusjon av hele systemet. Jeg har aldri forstått hvordan det skulle fungere. Totale omveltninger fører alltid til katastrofe. I stedet må vi peke ut problemene og utvikle en politikk som er rettet mot å løse dem. Presist, aggressivt og effektivt.
Vi trenger eliten
Wolf insisterer på at vi også trenger kompetente teknokrater, framsynte næringslivsfolk og dyktige politikere. Vi trenger eliten.
– Det er jo stort sett dem jeg skriver til, det er de som er leserne mine. En forutsetning for vellykket endring er at noen kanaliserer befolkningens raseri inn mot et effektivt og troverdig politisk program. Effektiv politikk krever ekspertise og innsikt. Kort sagt krever det sofistikerte teknokrater.
Både sentrum-venstre og sentrum-høyre er preget av «konservativ sentrisme» der idealet ser ut til å være «ingen endringer», hevder Wolf.
– Oppfatter du deg selv som venstre orientert nå?
– Jeg oppfatter meg ikke som noe som helst. Jeg har ombestemt meg så mange ganger. Det ville være tåpelig å plassere meg et spesifikt sted nå.
– Men jeg mener at vi har ofret sosialt samhold for radikal individualisme og endt opp med noe som minner om den rovdyraktige kapitalismen Adam Smith advarte mot.
– Jeg er ikke radikal, men jeg mener det er mye vi må endre for å redde samfunnsmodellen vår. Og jeg tror løsningene må komme fra demokratiet – for ellers kommer de rett og slett ikke.
