Oppvekstromaner fra en forfatters hjemtrakter er ikke akkurat noen ny oppfinnelse, heller ikke på skandinaviske språk. Hva er da forklaringen på Thomas Korsgaards gjennombrudd? Ved å folde fortellingen varsomt rundt unggutten Tues perspektiv lykkes han med å balansere naivitet, humor og alvor i historien om en familie på en gård omkring finanskrisen i 2008. Verdenspolitiske perspektiver er skåret inn til beinet. At mennesker i nabolaget blir kastet ut og deres bolig omgjort til bordell, blir kommentert med korte setninger som denne:

Det var alltid noe med penger når det gikk galt med folk.

Setningen får stå nesten alene, som tanker en gutt gjør seg i forbifarten. Resten er opp til leseren. Alt blir sett fra gården i enden av en allé med halvdøde trær, der Tue bor med mor og far, to yngre søsken og en haug med bikkjer – i tillegg til dyr og jord familien etter hvert selger for å holde hodet over vannet. Romanen, som er første del av en trilogi, fungerer som vaksinasjon mot troen på menneskets godhet. «Hvis det skulle komme et menneske» inneholder vold og ondskap, reint ut sagt faenskap. Tue selv går ikke fri. Han stjeler og plager andre, slik de plager ham. Læreren anerkjenner riktignok Tues evner og mener han bør begynne på gymnaset. Men det meste av skoletiden ser han seg selv som verdiløs, en følelse han får bekreftet, og vel så det, av foreldrene på gården. Moren er depressiv, hun spiller nettpoker store deler av døgnet. Faren jobber og sliter med kuene. Han står i sentrum for Tues oppmerksomhet i første del av trilogien, og lykkes ikke i samme grad som Tues onkel, som driver områdets største grisebruk. Onkelen har midler til å gripe inn i familiens traurige hverdag – om enn med tvilsomt resultat: gjeld.

I nærgående detaljer om grisers fødsler og død skimtes resultatet av mange års politikk: Under min oppvekst i Sør-Hedmark på 1970-tallet så jeg strukturrasjonaliseringen av landbruket på nært hold, med omlegging til større og mer ensartede bruk, hvor gårdbrukere ofte tok arbeid ved siden av. Korsgaards roman skildrer resultatet av tilsvarende danske endringer, nesten femti år seinere. Tues far tar seg jobb på en minkfarm, noe som får et ironisk skjær etter at romanen kom ut i Danmark i 2017. Myndighetenes ulovlige masseslakting av femten millioner mink ble gjennomført under korona-epidemien.

Oversetteren Hilde Rød-Larsen har omskapt Korsgaards relativt muntlige dansk til et velfungerende, radikalt bokmål med svært god flyt. La meg pirke litt, likevel: Originalens bruk av skjellsord virker nedtonet. Kanskje er det et riktig valg, ettersom slike ord faller hyppigere på dansk enn på norsk. Tidlig bemerker moren at rotteproblemet på gården er «fandens ulækkert». Oversettelsen gjengir det slik: «det er så ekkelt». Et stykke ut i romanen mener Tue at det er mange «røvhuller» på skolen. Mormor har ingen trøstende ord. Tvert om sier hun, etterfulgt av hes latter, at familien er «røvhulsmagneter». De tiltrekker seg altså rasshøl. Rød-Larsen velger et svakere ord, «duster». Å virke som en magnet på rasshøl er i mine ører litterært mer virkningsfullt enn at familien tiltrekker seg duster. Såpass rått er Korsgaards språk, og det skulle jeg gjerne sett skarpere gjengitt på bokmål.

Romanen er vellykket fordi den skildrer utviklingen i landbruket med den realistiske romanens mest effektive grep, samtidig som den lar Tue og persongalleriet omkring ham framstå som komplekse personer. Kapitlene er korte, de begynner og slutter midt i handlingen. Akutte, desperate situasjoner blir ikke fulgt til ende, men får stå og dirre uten forsoning. Tue og omgivelsene hans ikke faller til ro. Fortellingen gis et høyt tempo, samtidig som åpne luker i romanens tid gir leseren rom for refleksjon. Korsgaard benytter seg i utstrakt grad av dialoger, de munnrappe replikkvekslingene er en nytelse å lese.

Se også intervju side 4-6.